Det er en taushetskultur i barnehagene som må brytes. Vi har lite tid.
Over 300 praksisfortellinger har blitt levert Barnehageopprør 2018 siden kampanjen #uforsvarlig startet.
Historier som forteller om bemanningskrise og uforsvarlige forhold. Historier om barn som ikke får den omsorgen de har krav på. Om voksne som går med klump halsen for at noe skal gå galt mens de har ryggen til. Om alle gangene det heldigvis gitt bra. Om arbeidsfolk som har blitt syke av jobbene sine eller står i fare for å bli det. Om unger som må sloss om oppmerksomhet og nærhet hos en voksen som er alene og først må løse en konflikt og skifte en bleie.
Jeg har selv vært en del av taushetskulturen. Den er lett å bli sosialisert inn i. Lojalitet forveksles med lydighet. Lojalitetskravet skiftes fra barn til barnehageeier. Vi vil være dyktige ansatt med høy arbeidskapasitet. Vi bryr oss om foreldene og ønsker ikke at de skal bekymre seg unødig når de overlater det mest verdifulle de har i vår varetekt. For det går jo som oftest bra. Vi er gode på å gi omsorg under press. Vi unngår som regel de store ulykkene. Det er å lett å si «det har gått bra» mens du egentlig går hjem og tenker «det var flaks».
Taushetskulturen manifesterer seg også gjennom utvidede lojalitetskrav og pålegg om taushet til de ansatte. Det meldes om ansatte som får pålegg om å ikke informere foreldrene om redusert bemanning. Ansatte får beskjed om at å involvere seg i kampen for en forsvarlig bemanning vil få konsekvenser. Ansatte kalles inn på teppet for å ha uttalt seg offentlig. De trues med represalier. De presses til å opprettholde taushetskulturen.
Jeg har selv opprettholdt taushetskulturen. Stått på og smilt, til det ikke gikk lengre. Da ble jeg taus. Jeg åpnet munnen i forrige uke og oppdaget at jeg ikke klarte å lukke den igjen. Jeg måtte skrike. Siden har jeg ikke klart å være stille. Jeg har ikke ropt. Jeg har skreket.
Jeg har skreket til barnehageopprørere og foreldreopprørere og til politikere. Jeg har skreket til venner og kamerater i fagforeninger og organisasjoner som har hendene fulle med egne budskap i disse dager. Jeg har skreket til barnehagefolk og foreldre.
Det er ikke pent å skrike så jeg beklager til de som har fått vondt i ørene. Jeg skal prøve dempe meg, selv om det er vanskelig etter langvarig taushet. Men da trenger jeg at dere roper sammen med meg i resten av Mai.
Jeg må skrike at barnehagefolk ofte står underbemannet med store barnegrupper.
Barnehagens åpningstid er lengre enn vår arbeidstid.
Høyt arbeidspress og en unik flora av bakterier og virus er blant noen faktorer som gir et høyere sykefravær.
Vi får først vikar for syke voksne når arbeidsgiverperioden er over og staten betaler sykepengene, selv om antall barn vi har ansvar for er det samme, og de færreste ansatte er syke i 16 dager sammenhengende.
Pedagoger har plantid hvor de skal utføre pålagt papirarbeid og rapportering.
Vi har krav på spisepause.
Det skal avvikles møter og opparbeidet overtid skal tas ut som avspasering.
En voksen pr tre barn under tre år og en voksen pr seks barn over tre år er unntaket i hverdagen, selv i barnehager som har dette som norm.
Det er taushetskulturen som gjør at dere ikke vet dette. Ikke at forholdene er forsvarlige.
En av gruppene jeg skrek til i forrige uke var barnehagefolk. Jeg kjenner en del barnehagefolk etter 22 år på gulvet og på skole. Jeg fikk svar. Flere gjorde meg trist.
En foruroligende stor del har forlatt yrket grunnet presset. Assistenter og pedagoger. Flere har fått plager som følge av arbeidssituasjonen. Det generelle inntrykket er at barnehage er et yrke mange ikke klarer å stå i til pensjonsalderen.
Det hjelper ikke å utdanne nye pedagoger når de tar med seg sin kompetanse og forsvinner til andre bransjer. Det hjelper ikke med drevne assistenter med kompetanse og verdifull yrkeserfaring når de må omskolere seg grunnet press og slitasje. Når bemanningen blir syke av uforsvarlige forhold sparer ikke samfunnet penger. Særlig ikke når kjeder som skulle brukt midler på forsvarlig drift putter pengene i egen lomme eller kommunale politikere bruker barnehagen som salderingspost når inntektene krymper.
Barna våre trenger kompetente voksne, med tid og rom til å gi dem alt de har krav på som små mennesker. De trenger mange nok voksne som kan skape den gode hverdagen. For det er hverdager det er flest av
.
Jeg er barn av arbeiderbevegelsen. Jeg har gått i tog siden jeg kunne gå. Jeg har alltid vært fagorganisert. Støtte fra våre fagforbund varmer hjertet. I morgen går jeg i tog med fagforeningen. Resten av mai skal jeg sloss for en forsvarlig bemanningsnorm i barnehagene.
Jeg håper jeg ser barnehagefolk og foreldre under fanene våre i morgen. Jeg håper dette kan styrke båndene mellom barnehagefolk og fagbevegelsen. Vi trenger hverandre. I dagens klima med taushetskultur og en stadig økende arbeidsbyrde er jeg bekymret over at andelen fagorganiserte går ned. Og arbeidsfolk trenger både barnehage og fagforbund.
Jeg håper også dette kan styrke båndene mellom, foreldre, barnehagefolk og fagbevegelsen, slik at vi kan stå sammen mot taushetskultur i arbeidslivet og mot #uforsvarlige forhold i norske barnehager. Jeg håper også at folk kan få oppleve den hjertevarmende følelsen det er å gjøre felles sak for felles mål, og oppleve solidaritet og samhold. De viktigste verdiene jeg selv har fått i arv fra arbeiderbevegelsen.
Sammen må vi bryte taushetskulturen.
Bekymringsmeldinger om forsvarlighet og avvik skal meldes tjenestevei, men det hjelper ikke å melde når stemmen ikke når ut eller tas til følge.
Det hjelper ikke når ansatte på flere nivåer, trues til taushet av sine overordnede.
Det hjelper ikke når viktige beslutningene som påvirker barnehagehverdagen tas langt fra barnehagegulvet. Muligheten til å påvirke føles liten. Vi trenger hjelp. Vi trenger dere nå.
Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å sette meg ned med hver enkelt av dere. Fortelle med min egen røst hvor mye vi trenger dere nå. Holdt møter. Planlagt strategier. Alliert oss. Stått sammen for ungene våre. Malt paroler. Men det har jeg ikke. Jeg har en måned. Jeg må skrike.
Hjelp oss i tiden fram mot stortingsvedtaket 31. mai!
Hjelp oss å få stortinget til å innse at vi må ha bemanningsnorm i hele barnehagens åpningstid!
Del din uforsvarlige historie!
Partiene leverer innstilling den 24/5
Stortinget fatter sitt vedtak 31/5
Det haster!
Denne gangen kan ikke ungene vente!
Takk for oppmerksomheten.