En ny rusreform er under utarbeidelse og det proklameres at personer med rusmiddelproblemer skal hjelpes – ikke straffes! «Rus» skal overføres fra justis til helse, folk skal ikke lengre straffes for bruk og besittelse av brukerdoser. Idegrunnlaget til reformen hentes fra Portugal. Ut i fra mitt ståsted som ansatt i oppsøkende team, tett på brukere, og som pårørende har jeg gjort meg noen refleksjoner.
I 2001 avkriminaliserte Portugal besittelse av brukerdoser og narkotikabruk og flyttet dette fullstendig ut av rettssystemet og over til folkehelse, dette gjaldt samtlige stoffer. Fortsatt er narkotika forbudt under den sivile loven. Der er det opprettet kommisjoner der folk som er tatt for besittelse og bruk av rusmidler må møte. Dersom folk fraber seg behandling eller avbryter tiltak/behandling fastsatt av kommisjonen, er det samme type alternative straffereaksjoner som vi har i Norge som blir brukt, derav bøter.
Det som ikke kommer tydelig nok frem i omtalen av reformen, er at avkriminalisering ikke er det samme som opphevelse av forbudet. Dersom man i likhet med Portugal fortsetter å beslaglegge brukerdoser og gir bøter, kan det gå fra vondt til verre for mange.
Uavhengige brukerstemmer og noen brukerorganisasjoner tar til orde for at det må en regulering (legalisering) av diverse rusmidler til, dersom reformen skal ha en reell betydning. Det er usikkert hvorvidt det da henspeiles «kun» til Cannabis/ Mariuhuana, eller hvorvidt det også inkluderer regulering av flere forbudte rusmidler.
I likhet med majoriteten ansatte innenfor rusmiddelomsorgen kan jeg ikke se at regulering (legalisering) av Cannabis/Mariuhuana vil bedre de helsemessige og sosiale utfordringene ovenfor hjelpetrengende rusbrukere, ofte med sammensatte hjelpebehov. De som betegnes som de tyngste og mest slitne «narkomane» Det er et stykke fra legalisering av forbudte stoffer, til bortfall av bøter/ ikke beslaglegging av brukerdoser.
Rusmiddelavhengige ble gitt pasientrettigheter i Norge i 2004. Det gjøres stor innsats på flere områder, der fokus rettes både mot behandling og rusmiddelfrihet og på livreddende tiltak og skadereduksjon.
De fleste innsatte med rusmiddelproblematikk er fengslet som følge av andre typer kriminelle handlinger, enn bruk og besittelse av rusmidler. Man skal ikke undervurdere hjelpen disse kan få under et fengselsopphold. I en del fengsler får innsatte helsehjelp, både før, under og etter soning. Ulike instanser tilbyr hjelp, når mennesker er under noenlunde stabile og rusfrie omstendigheter. I fengselet har de tilgang på helsepersonell og rusmestringsenheter. De kan søke §12-soning, som er soning i en rusbehandlingsinstitusjon.
For noen blir det faktisk en "redning" å havne i fengsel. Noen gjør kriminelle handlinger med den hensikt å bli fengslet, fordi de ikke orker livet de lever ute.
Hjelpen ovenfor rusmiddelavhengige bør styrkes ytterligere:
For å nevne noe, trengs det bedre oppfølging (ettervern) etter endt behandling eller soning. Det trengs flere avrusningsplasser, da mangel på avrusningsplasser bidrar til unødvendig ventetid til rusbehandling (TSB).
Det trengs bedre oppfølging og behandling av samtidige rusmiddelproblemer, psykiske lidelser og somatiske lidelser. Bedre samhandling og koordinering mellom ulike forvaltningsnivå og instanser, for å få til så sømløse overganger som mulig. Fjerning av egenandeler fra poliklinikker i spesialisthelsetjenesten, samt flere og differensierte botilbud.
Når man hører at narkomane skal hjelpes ikke straffes, sender det ut misvisende om ikke feilaktige signaler. Rusmiddelavhengige tilbys hjelp. Man slipper heller ikke unna sanksjoner/straff, dersom reformutvalget følger Portugalmodellen.
Jeg håper at rusreformen vil gi rusfeltet et betydelig løft, men da må vi se lengre enn Portugalmodellen. Et betydelig løft innebærer blant annet slippe å få brukerdoser på vandelen, mindre stigmatisering, ikke beslaglegging av – og/eller bøter for brukerdoser. Som ansatt innenfor rusfeltet og som pårørende, har jeg erfart at disse bøtene har hatt liten eller ingen effekt i endring av folks rusmiddelvaner. Bøter bidrar oftest heller til større og flere problemer. Det blir ofte en økende gjelds- og fattigdomsproblematikk. Mange pårørende betaler disse bøtene for sine nærmeste som igjen legger ytterligere stein til byrden.