Å gjøre en god nok jobb- er det å kreve for mye?

Ønsket om å gjøre en god nok jobb er fundamental for de fleste av oss. Å gjøre en god nok jobb som barnehagelærer, fagarbeider eller pedagogisk medarbeider (også kalt assistent) er ikke noe mindre fundamentalt enn i andre yrker. Det er fundamentalt, ikke bare for vår egen del som ansatt, men også på bakgrunn av det samfunnet pålegger oss via barnehagens rammeplan.

Barnehageansatte er omsorgspersoner, og omsorg skal være helt grunnleggende for arbeidet i barnehagen. I rammeplan for barnehagen, under barnehagens formål og innhold står det skrevet: Omsorg er en forutsetning for barnas trygghet og trivsel, og for utvikling av empati og nestekjærlighet. Barnehagen skal gi barna mulighet til å utvikle tillit til seg selv og andre. I barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for. Barnehagen skal aktivt legge til rette for omsorgsfulle relasjoner mellom barna og personalet og mellom barna, som grunnlag for trivsel, glede og mestring. Personalet skal arbeide for et miljø som ikke bare gjør barna til mottakere av omsorg, men som også verdsetter barnas egne omsorgshandlinger. I følge Kristin Rydjord Tholin (2011) finnes det ikke noen oppskrift på barnehageomsorg, bare vurderinger der og da. Ingen faste normer og regler, men bare individuell skjønn om hva som oppleves som omsorg.

Ann-Louise Glasberg (2007) som forsker på utbrenthet og stress viser ved sin forskning at ansatte særlig innen helsesektoren, ofte opplever å måtte gå på akkord med sine faglige verdier i arbeidet: De får ikke gitt pasientene grunnleggende pleie og omsorg som de både har krav på og behov for. Nullpunktsundersøkelsen som ble gjort ved norske sykehus i 2005, la frem at 32 prosent av de spurte var enig/delvis enig i utsagnet: «Jeg opplever at jeg må kjøpslå eller gå på akkord med egne verdier i arbeidet». Dette var en større gruppe på psykiske helsebelastninger enn resten av utvalget som blant annet tok for seg tretthets,- matthetsfølelse utover det vanlige, hodepine/migrene, innsovnings-, søvnvansker, angst, uro, nervøsitet, rastløshet, depresjon, tristhetsfølelse eller nedtrykthet).

Innenfor helsesektoren er det et godt kjent begrep som kalles for "moralsk stress". Pendry (2007) definerer moralsk stress slik: "The physical or emotional suffering that is experienced when constraints (internal or external) prevent one from following the course of action that one believe is right". Årsakene til at man kommer i en situasjon av moralsk stress kan være knyttet til personen selv, eller de kan være eksterne og situasjonsavhengige. Å forsvare verdier man som fagutøver opplever blir krenket, fører til opplevelse av moralsk stress.

Den pågående kampanjen innenfor barnehagesektoren, #uforsvarlig, viser oss at moralsk stress også er utbredt blant mange barnehageansatte. Kampanjen har fått kritikk for å skremme foreldre, og for å ikke gjengi barnehagehverdagen på rettmessig måte. Men kampanjen viser at for mange består dagene i stor grad av moralsk stress. Barnehageansatte skriver om for lite tid til å se hvert enkelt barn, for lite tid til organisering, planlegging, vurdering og dokumentering. De skriver om stressede hverdager preget av høyt sykefravær, og følelsen av å være alene med vikarer (som sikkert gjør det beste de kan) som ikke kjenner hverdagen og barna godt nok. Andre beskriver hverdager hvor de går underbemannet de første 16 dagene, frem til refusjon fra NAV finner sted. Barnehagelærere skriver at de må utsette foreldresamtaler grunnet høyt sykefravær, og at den eneste måten å få det til er ved å jobbe overtid, som barnehagen igjen ikke har råd til å lønne den ansatte for. Historiene viser lærlinger og studenter som må gå inn som en av de faste i personalet, og hvor veiledningen de har krav på uteblir. En barnehagelærer skriver: "Vi som jobber i barnehagen står i en skvis der vi må velge mellom barna og andre viktige gjøremål. Planlegging, evaluering, utvikling, veiledning, forberedelse, og mye - mye mer......".

Barnehageansattes handlingsrom har vært trangt lenge. Kan vi si at det rådende menneskesyn er forenlig med barnehagens grunnlag? Hvem er egentlig ansvarlig for alt det vi ikke rekker? Hva gjør det med ansatte, når det kommer nytt lovverk og ny rammeplan som vi gleder oss over, men som stiller stadig strengere krav til hva vi skal gjennom? De etiske dilemmaene blir mer og mer komplekse ettersom samfunnet endrer seg, og det stiller stadig større krav til barnehagene. Dette kombinert med travelhet og mangelen på noen å reflektere sammen med i den travle hverdagen, gir de barnehageansatte ingen annen løsning enn å redusere på kravene og tilpasse seg rådende muligheter. De går på akkord med seg selv og sin kunnskap, for å få hverdagene til å gå rundt. Hvordan påvirker dette barna i hverdagen? Mange barn tilpasser seg hverdagen med travle og lite tilgjengelige voksne. ”De må lære seg å vente” har jeg lest uttalt i debatten, og det kan jeg saktens si meg enig i er en viktig egenskap å ha med seg. Men hvor mange ganger i løpet av en dag skal man forvente at et barn innenfor sine første og viktigste leveår, skal øve på å vente? Hadde det ikke vært bedre om de hadde lært seg å vente på tur i form av å spille spill eller leke regelleker, enn ved å omgås travle voksne som til stadighet må bruke ordene, Nei! Ikke nå! Og Nå må du vente litt!? Er det riktig at barn skal måtte kjempe om en plass i køen for å få hjelp til å ta på en vott, eller få opp glidelåsen? Og hva med de barna som ikke hevder seg selv, men som sniker seg stille og lydløst inntil veggen, for å ikke ta noen plass? Skal vi forvente det samme av de, som kanskje burde læres til å kreve sin plass? Kan vi da bekrefte at vi leverer rammeplanens krav om barnets krav på omsorg, som ble belyst innledningsvis?

Klarer vi å levere det rammeplanen lover vi skal levere på punktene gjengitt under?
Personalet skal:

ivareta barnas behov for fysisk omsorg, inkludert behov for ro og hvile.
legge tilrette for at barna kan knytte seg til personalet og til hverandre.
sørge for at alle barn oplever trygghet, tilhørighet og trivsel i barnehagen.
møte alle barn med åpenhet, varme og interesse og vise omsorg for hvert enkelt barn.
være lydhør for barnas uttrykk og imøtekomme deres behov for omsorg med sensitivitet.
støtte og oppmuntre barna til å vise omsorg for andre og til selv å kunne ta imot omsorg.
bidra til at barna kan utvikle tillit til seg selv og andre.

Ikke alle kjenner seg igjen i historiene som publiseres. Det er ikke så rart. Vi vet at det råder store forskjeller fra kommune til kommune og fra barnehage til barnehage. Den nylige publiseringen fra Utdanningsdirektoratet avdekker enorme forskjeller i bemanning blant våre kommuner, og med kommunalt selvstyre vet vi også at det foreligger store variasjoner i hvor mye tilskudd kommunene innvilger til sine barnehager. Hva skjer med det moralske stresset hos oss da? Hvis det er noe barnehagefolk vet, så er det at relasjonskompetanse er noe av det aller viktigste vi kan bruke tiden vår på i barnehagen. Jo flere barn vi har pr. ansatt, desto mindre tid blir det til hvert enkelt barn. Vi kan ikke måle kvalitet ut fra brukerundersøkelser hvor foreldre sier seg godt fornøyde med tingenes tilstand, så lenge vi ikke tar bladet fra munnen og er ærlige om hvordan hverdagene faktisk er flere steder. Vi kan ikke slå oss til ro med å ikke ytre oss, fordi vi er fornøyd med tilstanden i vår egen barnehage, når det finnes barnehager og barn som har det så mye verre enn oss selv. Vi må bidra til å synliggjøre deres hverdager og vise støtte, slik at forskjellsbehandlingen tar slutt, og vi kan gi like gode oppvekstvilkår til ALLE barn.

Fortellingene som er publisert viser oss at mange barnehageansatte i dag er presset, og at mange har følt og føler på utilstrekkelighet. Det moralske stresset oppleves som ekstremt belastende når man har kunnskap og motivasjon til å gjøre en best mulig jobb for barna, men må gå på akkord med seg selv fordi rammevilkårene ikke er gode nok. Kompleksiteten i barnehagelærernes arbeid blir stadig større. Vi er ikke lenger ensomme aktører innenfor vårt felt, der arbeidet er uinteressant for omgivelsene rundt. Politikerne er opptatt av den samfunnsøkonomiske investeringen for fremtiden og kan lett gjøre at de peker i en retning av målsetninger som viser oss noe helt annet enn å være et pedagogisk tilbud for barn her og nå. Det er flere og flere som involverer seg i diskusjonen om hva som skal være barnehagens rolle og oppgave i samfunnet, og mange har ulike agendaer, som også trekker i motsatte retninger. Slik vi ser debatten i dag kan det se mer ut som om man ønsker seg i den retningen hvor man ønsker seg resultater av investeringen i barnehagen, enn å se barnehagens egenverdi for barn. Vi som barnehagelærerne og barnehageansatte bør derfor stå opp og ta barnas perspektiv. Vi må vise vei på at barnehagen skal være en meningsfull møteplass hvor man får venner, leker og lærer sammen med andre barn og voksne, som igjen tilfører samfunnet vårt langsiktige gevinster.

Nå må vi snu vår moralske uro til mot! Den tause kunnskapen må synliggjøres, og taushetskulturen må ta slutt. På vegne av barna, og på vegne av de som ikke har like gode rammevilkår og hverdager som oss andre.

----------------------

Referanser:

Glasberg, Ann-Louise & Norberg, Astrid & Söderberg, Anna. (2007). Sources of burnout among healthcare employees as perceived by managers. Journal of advanced nursing.

Kristin Rydjord Tholin: "Omsorg usynliggjøres og trenger en tydeligere posisjon", i Glaser, Moen, Nørreaunet og Søbstad (red.): Barnehagens grunnsteiner, Universitetsforlaget 2011.

Kunnskapsdepartementet. (2017). "Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver". Oslo: Departementet.