I et intervjuemed ABC nyheter og innleggeti avisa VG, kommer Masud Charahkhani med flere kollektiv mistenkeliggjøring og uærlige påstander mot innvandrere befolkningen i Norge.
For det første, han hevder at "trygghet" er Aps viktige merkevare, og derfor "Bor du i Norge, så skal du akseptere frihet, demokrati, og likestilling".
At vi innvandrere ikke aksepterer disse verdiene, fremstilles her som en tatt-for-gitt virkelighet.
For å lyde logisk lager han en ekstrem typifisering. Mennesker med bakgrunn fra 223 land blir stablet, som et tett masse, i et trangt hull som entall pronomen "du". La kulturelle og tradisjonelle forskjeller til side, hvert menneske er unike, ikke bare typer.
Han binder begrepene trygghet og innvandring så tett sammen, som om den siste er en aktuell fare for den først, mens virkeligheten viser at Norge har aldri blitt rammet av noen type organisert terror handlinger, utført av folk med bakgrunn fra ikke vestlige land.
Det føles som en kollektiv anklagelse at han kriminaliserer, og mistenkeliggjøre alle innvandrere på grunn av deres bakgrunn.
For det andre, Selv om Gharahkhani forteller at politikere "må greie å være ærlig om norske innvandring", greier han selv dessverre det ikke. Han er ikke ærlig da han nekter å nevne den velfungerende integreringen i landet.
Norge er til og med best i Skandinavia på integrering i følge en 2016 rapport fra IMDi. En SSB rapport viser at 90 prosent av afghanere i arbeid og utdanning etter fire år.
Dette er selvsagt ikke bare på grunn av regjeringens satsing, men også, fordi vi innvandrer selv har sterk motivasjon og vilje til å være aktive integrerte medlemmer av felleskapet:
A) verdiene frihet, likestilling og demokrati ikke er bare norske verdier, de er de store universale verdier som mennesker over hele verden deler, og kjemper for. Mange asylsøkere flykter akkurat på grunn av den kampen fra hjemlandene sine.
B) enten vi som flyktninger, har selv flyktet fra land som lider av fravær av demokratiske verdier, eller har vi familier og slekter i slike land. Derfor glemmer vi aldri at hva slags tragedie-labyrint og lidelser inntar når hat, frykt, mistenkeliggjøring og ekstremisme tar over et samfunn.
En poet fra Hamar, som har bakgrunn fra et krigsherjede land, skrev på sin facebook side på 17 mai-dagen i fjor: "ja, jeg elsker dette landet. Landet som har gitt meg ly, og hjalp meg til å gjenoppbygge krigens ruiner innerst i meg".
Våre bakgrunner gir en livslang motivasjon og styrke til å bidra til, og ta vare på det lille hjemlandet som tilbyr oss store muligheter til å virkeliggjør våre store drømmer om å leve i fred, frihet, demokratiet og likeverd. Dette tar vi aldri for gitt.
Bare et eksempel; En bekjent av meg, familien Sayed, kom med liten-gjeng på fem søstre til Norge fra et ikke-vestlig land rundt året 2000. Nå er tre er leger, en farmasøyt, og en økonom.
Men allikevel betyr det ikke at Norge er et helt perfekt land, eller integrering er fornorsking. Integrering er en lang flersidig og sammensatt sosial prosess med utfordringer og muligheter. den trenger hardt arbeid, og tar aldri lutt.
Gharahkhani er ikke ærlig når han sier ingenting om institusjonell diskriminering i Norge. Integreringens utfordringer ligger ikke så mye i at noen sier "nei til jobber på religiøst grunnlag", hvis det finnes noen i det hele tatt som gjør det. Men det at jobbsøkere med utenlandskklingende navn som Fatimeh eller Shevchenko har mindre sjanse til å komme seg til jobbmarkedet, er en "reel problemstilling".
Han er ikke ærlig når han sier at det ikke human å gi beskyttelse til "ressurssterke menn"- han har misforstått begrepet "human". Hva om at Norge har tvangsreturnertflest barn til krigsområder? Silvi Listhaug kaller dem, for "barnas beste", ankebarn. Jentene TaibehAbbasi fra Afghanistan, og LylaBayat fra Iran blir sendt fordi de ikke er troverdige, og osv.
Det er trist at Norge har blitt så rik på retoriske begrep og argumentasjonsknep for tvangsreturnering av alle type flyktninger.
For det tredje, Gharahkhani er bekymret for at asyl og innvandringsdebatten "splitter Europa og Norge". Dette er et godt tegn, ikke noe å være redd for. Det samme skjedde med kampene om kvinnes frihet, arbeiders rettigheter, og sivile rettigheter. Måtte man ikke delta i disse kampene, fordi de også splittet Europa og Norge, hadde vi ikke hatt den retts- og velferdsstaten i Norge i dag.
I vår tid er det kampen mellom human og ikke-human asylpolitikk en av de historiske målestokkene.
Norge trenger politikk av håp. I de siste årene har Frp fra å være ytterfløy «anti-parti» kommet dessverre til en sentral posisjon i norsk politikk. Starten var"asylforliket" i 2015, da alle stortings partiene, bortsett fra SV og MDG, har sagt ja til Frps asylpolitikk. Men klimaksen har blitt markert med Aps nye innvandringstalsperson. Nå står Ap på høyre den siden til Frp.
Det at Frps frykt-diskurs har kommet så langt, betyr også blant annet at andre aktorer i samfunnet og i politikken ikke har gjort nok. Vi trenger en hard og kompromissløst kamp for å hente håp, solidaritet og humanitet tilbake til norsk politikk, ikke bare for å gi beskyttelse til flyktninger, men også for å beskytte de humanistiske og demokratiske verdiene Norge er bygget på.
Respekt er grunnmuren. Vi satser så mye i barnehager og på skoler for å oppdra våre barn slik at de respekterer alle, og ikke mobbe andre mennesker på grunn av rase, religion og bakgrunn. Vi må selvsagt også ikke la kollektiv mobbing og hat produksjon, seile som en politisk mote i Stortinget og fra partienes talerstol. Dette er en kamp for frihet, demokratiet, likestilling og likeverd.