Å høre en kulturminister fortelle at insentivordningen for film har skapt noen titalls arbeidsplasser er helt latterlig, og det kan virke som om de styrende glemmer alle de midlene som følger kulturkronene.
For det ene:
Kulturbransjen, for eksempel film da, virker i samfunnet som alle andre. Så i første omgang går filmpengene til produksjonen av selve filmen, for eksempel Snømannen. De 40 mill regjeringen har lagt i potten følges av 140 mill fra andre aktører. Alle pengene brukes så i Norge. Og hvem er det de brukes på?
Transportnæringen. Hotell. Utstyrsleverandører. Catering og kostyme. Møbler og biler og alt som trengs i en filminnspilling. Alt skjer i det samfunnet som vi alle bor i, og i tillegg til å gi noen få filmarbeidere jobb, sprer midlene seg ut til alle de som på en eller annen måte er leverandører til denne produksjonen.
I neste omgang kommer filmen på kino. Da er det mediene som får del i kaken. De får noe å skrive om, og lager intervjuer, saker og kritikker, og det drar i neste omgang annonsepenger inn til mediene. Uten film, ingen filmkritikk eller kjendisstoff eller besøk på senkveld og røde løpere.
Og så begynner pengene for alvor å rulle. Alle de som skal på kino bruker bil, kollektivtransport, sykler og sko for å komme seg på kino. De kler seg litt ekstra før de går, for de skal gjerne innom et utested både før og etter filmen. Hvor mange enheter drikke eller måltider i forbindelse med en film med 100 000 publikummere tror du det blir til? Ikke bare i selve kinobygget, men rundt Colloseum eller Nesodden bygdekino? Vi får en grunn til å gå ut, noe som driver oss til å oppsøke hverandre og ta en ekstra runde ut.
Og ikke bare film. Hvor mye ekstra næring tror du Nationalteatret genererer? Folketeatret? Folk busser inn til byen, spiser og hygger seg, sover på hoteller og lager både liv i byen og aktivitet som igjen bringer penger inn i mangfoldige kasser over hele landet. Det er helt enkelt en grunn til å dra inn til byen og gjøre noe. Gå på konsert, teater, kino, standup eller allsang på grensen. Alt som skjer i kulturlivet er det som gir oss en grunn til å gjøre noe. Handle. Skru på tv eller radio, gå ut og se hva som skjer.
Skal vi også snakke om hvor mye reklameverdi en film eller et fotooppslag i et fint ukeblad har? Hvor fint det er for en produsent av en fin bil, eller designmøbler å komme med? Det er en grunn til at det er gode samarbeid mellom kulturbransjen og produktplasserere. Det er gratis reklame, ikke bare for Norge og turismen, men for alle som er med på en eller annen måte i filmen. Nesten uansett. Til og med i en tv-serie som handler om en seriemorder i USA, har fått gode avtaler med dataforhandlere, for det genererer salg. Smører økonomien, i tillegg til å smøre folks drømmer og lyster.
Det er klart at alle bransjer virker sammen, og alle penger som brukes har ringvirkninger, men det er ingen som drar til Hamar for å se på selve vikingskip-bygningen, eller til Gardermoen for å beundre selve terminalbygningen. Vi vil ha innhold. Vi vil på TG eller til Olavsfestspillene. Derfor trenger vi bygninger og flyplasser. Derfor reiser vi omkring i Norge og verden og bruker av tid og penger for å oppleve storslåtte og smålåtne kulturbegivenheter. Fordi det er det som gir livet mening.
Og du trenger ikke å synes at det vits i å gi livet mening. Du trenger ikke være opptatt av gode historier eller debatter om livet og døden, havet og kjærligheten. Du kan bare ta fram kalkulatoren og excel-arket og begynne å regne ut hvor mye du vil tjene på utesteder, kulturbygg, transport og hotellnæringen. Alle penger brukt på kultur går rett ut i samfunnet og sleper med seg både investeringer og privat forbruk mange ganger de kronene du putter inn i kultur. Det hadde vært fint å hatt en kulturminister som snakket om det. Og en næringsminister. Og egentlig hele regjeringen og stortinget. Kultur er ikke en utgift. Det er inntekter på så mange plan og nivåer at det griper inn i nesten hver sektor i hele samfunnet. Eller kanskje, hver sektor.
Du kan godt bruke Churchill sine ord om at vi trenger kulturen for å ha noe å leve for. Men like gjerne kan du bruke rene økonomiske insentiver. Alle pengene vi bruker på kultur skaper penger i kassen for alle. Det er bare å åpne sekken, det er bare god business.