Det har vært litt pussig å følge Vålerenga-nyhetene denne sommeren. «Bommen på Galgeberg skal fjernes» uttalte nemlig sekretariatslederen i Oslopakke 3 til Dagsavisen, en fredag hvor de fleste av oss var i ferd med å forlate byen til fordel for et eller annet slags ferieparadis.
Hva i huleste?
Facebook-gruppa Vålerenga Vel eksploderte nesten med en gang. Folk kunne ikke tro det. Det ble rasla i sabler. Er det ikke tjuefem år sida stenginga nå, egentlig? Dæven som tida flyr.
Jeg sto midt oppi kampen om stenging av Strømsveien da jeg var guttunge. Faren min var i Vålerenga Vel og hele familien ble involvert i arbeidet. Vi måtte få stengt den veien som gikk rett gjennom bydelen vår, hvor titusenvis av biler hver eneste dag konkurrerte med unger som gikk til skolen.
På den tida gikk 37-bussen (som da het 17-bussen) gjennom den smale lille Vålerenggata, for det var så mye trafikk i Strømsveien. Hvert femte minutt (eller så) dundra den gigantiske bussen forbi noen meter fra husveggen, mens suset fra biler noen titalls meter lenger borte, i Strømsveien, var mer konstant.
På Vålerenga kunne vi ikke leve med den situasjonen. Så vi tok grep. I måneder og år holdt vi på. Demonstrerte, gikk i møter, krangla med politikere, lagde nye forslag. En periode samla vi oss hver fredag på rundkjøringa ved Sotahjørnet, noen hundre Vålerengafolk, og gikk fram og tilbake over fotgjengerfeltet så ikke en eneste bil kunne kjøre forbi.
En annen gang lagde vi vår egen private omskilting, med svære «Strømsveien stengt»-skilt, og omkjøring ned mot Tøyen og inn i Vålerengatunnelen. Hver eneste gang ble det bråk med både politi og bilister, men hver eneste gang kom det flere Vålerengafolk i demonstrasjonene.
Til slutt vant vi fram. Daværende samferdselsbyråd for SV, en lyshåret ung mann kalt Raymond Johansen, kom stolt og sveiva bommen på plass. Endelig kunne vi puste letta ut og bekymre oss for tabellsituasjonen i hockey, i stedet for trafikksituasjonen 100 meter øst for Jordal Amfi.
Men så enkelt var det ikke. Helt siden den vakre sommerdagen i 1992 har bilene sniki seg gjennom bommen. Etter bussene (som tross alt og heldigvis kjører hele tida, 37-bussen er alles venn!), står det nesten alltid et par biler som slenger seg etter og får kjørt gjennom før bommen er nede igjen.
I løpet av en dag blir det mange. Sykkelfeltene sperres av ventende snikere i kø. Naboene i den klassiske Oslo-blokka Galgeberg 3 får lyden og eksosen av tomgangskjøring inn gjennom vinduene, og fortsatt er det altfor mange biler som kjører altfor fort opp og ned Strømsveien.
Men blir det verre, eller bedre, framover?
Da sekretariatslederen for Oslopakke 3 i forrige uke fikk summet seg, fikk vi forklart at nyheten om at bommen skulle vekk var en misforståelse. Det skulle bare oppføres en ny bom i tillegg til den gamle. En bom skal stenge for bilene. En ekstra bom skal ta penger av dem som sniker. (Den siste bommen blir vel da ikke noen fysisk bom, bare et kamera, men du skjønner hva jeg mener).
For det er nemlig ikke forbudt å snike. Det står ikke noe gjennomkjøring forbudt-skilt der. Beboerne har krevd skilt helt siden bommen ble satt opp, men byråkratene har sagt nei. Dermed fortsetter snikinga.
Og snart, etter at Oslopakke 3 kommer, med sin nye bomring langs hele Ring 2, ja, da får snikerne til og med lov til å betale for å passere. De må fortsatt snike, men samtidig betale det samme som ved de andre bomstasjonene.
Jeg skjønner hvorfor de gjør det sånn. Det ville være dumt om det gikk an å snike seg gjennom bomringen og bommen samtidig. Men jeg frykter at resultatet kan bli mer trafikk. At enda flere vil tenke at «her betaler man for å passere, da må det jo være greit».
Mens hele Vålerenga står forvirra og ser på, og bare lurer på en eneste ting:
Hadde det ikke vært enklere med et skilt?
