Belastningskulturens bedrag

Den norske kulturen er en “belastningskultur”. Gjennom hele samfunnet, fra småbarnstadiet til langt inn i voksen alder blir nordmenn fortalt at å bli utsatt for belastninger er det fineste og mest høyverdige man kan bli. Det ypperste og den beste måten man kan gi tibake til samfunnet og fellesskapet. Å vise taknemlighet til moderlandet som på alle måter sørger for ens ve og vel gjennom livet. Mener man! I aviser, på fjernsynsskjermen, i reklame og på matprodukter blir det «å yde», «kjempe», «sprenge grenser», «utholde», «vinne», «sette seg mål», «spille på lag», «stå på», «klare seg under alle krevende forhold», ikke stille spørsmål om «hensikten med», men blindt og underdanig, gjenta og leve etter, følge og dø under den kollektive mantraen om at «belastning in ekstremis» er «sundt», «oppbyggende», men i sin ytterste konsekvens dødelig. En kollektiv avlat og personlig offring av det ene livet man har fått i gave, en gang! For større enn selve livet er bevisstheten om og fullbyrdelsen av ens egen rolle som menneske innenfor et grotesk livsmønster, markedsført som nirvana, men gjennfunnet som statistikk over plutselig hjertestans, forfrysninger, fysiske og mentale, uttrykninger med ambulanse og redningshelikopter. Og kroppsfiksering i et ekstremt lys med ekstreme resultater som følge. I romertiden gav man folk til løvene. I dag skjer det samme på en kommersiell og økonomisk lest. «Belastning» er blitt god butikk. Selv journalister, som skulle skrive for «å varsle om» og «advare mot» har latt seg målbinde til ikke å skrive om hvorfor noen dør på en over seks timers fottur i fjellet, på en fotballbane, under et sykkelritt – og i livets ubarmhjertige hverddagsritt. Nei, samfunnets krav til lydig å akseptere løgnen om «belastning som en auforisk sannhet» har fått prioritet ut over «verdighet» og «respekt for»; overkjørt er det lille menneksets håp on en bedre dag. Fordi du skal bare være det VI forteller deg at du skal være, et overbelastet, lite menneske. Et overbelastet individ med blodsmak i kjeften, med det ene beinet i graven. Uvitende om sin egen nært forestående undergang, men så lykkelig bevisst om å ha fulgt påbudet om belastninger i enhver form, at ingen kan ha det bedre en det! Bedrageriet forblir uavslørt. «Alice i eventyrland» smiler bredt der hun sitter på en sky av utopisk mangfold, fri for medinnlevelse, empati og ansvar. For utopi kan ikke ha noe ansvar. Det er det bare Staten som kan ha. Og hver og en av oss. Viss vi våger å ta skrittet fullt ut og bryte igjennom svadaen om at «belastninger» er "greit, sundt og meningsfyldt"!

Mer fra: Nyheter