Nyheter

Årets advokatprestasjon til LO-kongressen

Høyesterett satte i Holship-saken til side et hundre år gammelt tariffestet havnemonopol på lossing og lasting av skip pga. EØS-avtalen. Saken ble akkurat kåret til årets advokatprestasjon av norske advokatfirmaer, men går videre til LO-kongressen i mai

1. Holship-dommen til LO-kongressen

Den 16.12.16 satte Høyesterett til side Norsk Transportarbeiderforbunds (NTF i LO) fortrinnsrett til lossing og lasting av skip på norske havner med grunnlag i EØS-avtalen artikkel 31 om fri etableringsrett av næringsvirksomhet. [i] Høyesterett kom til at fortrinnsretten hindret etablering av nye losse- og lastevirksomheter. Fortrinnsretten har også blitt kalt havnemonopolet fordi den har ledet til at det stort sett bare har vært ett losse- og lastekontor i hver offentlige havn, hvor de fast ansatte har vært medlem av NTF. Med bare ett kontor i hver havn har skip tidvis måttet ligge i kø i timesvis og vente på tur til å bli losset. Havnene kan derfor nå bli mer effektive, til glede for sjøtransporten og de som er avhengig av havnene. Konsekvenser av dommen er dessuten at medlemmer i Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF i LO), ansatt i Holship, fritt kan losse og laste skip. I Risavika er NTF-boikotten avblåst slik at medlemmene av Industri Energi (IE i LO) kan losse og laste skipene der. Holship-dommen har skapt arbeidsro på havnene.

Den 16.2.17 stemte norske advokatfirmaer Holship-saken frem til "Årets advokatprestasjon," men NTF har varslet at saken vil komme opp på LO-kongressen i mai, som grunnlag for en avstemning mot EØS-avtalen.

2. Sakens bakgrunn

Spedisjonsfirmaet Holship i Drammen, med ca. 35 ansatte inngitt tariffavtale med NAF i 2011 etter krav fra de ansatte. Holship er medlem av Bedriftsforbundet. I 2012 fikk Holship en avtale med Monier taksteiner, om at de skulle losse og laste deres skip inn til Drammen, ca. en gang per uke. Dette var en helt ny avtale for Drammen Havn, men losse- og lastekontoret i Drammen (Administrasjonskontoret) følte seg truet og de 6 faste ansatte satte i gang fysiske boikotter mot Holship 5. og 8. april 2013, ved at de stengte for Holships lossing. En tilsvarende aksjon ble gjennomført 26.4.14, og NTF ble dømt til å betale erstatning for alle tre hendelsene. Men NTF tok ut hovedsøksmål mot Holship med krav om at de måtte respektere fortrinnsretten og skrive under på Rammeavtalen for havnene. Denne saken tapte Holship i både tingretten og lagmannsretten.  Men saken ble anket til Høyesterett 10.10.14 og Høyesterett sendte saken til EFTA-domstolen, som 26.4.16 fant at fortrinnsretten var i strid med EØS-avtalen artikkel 31. Høyesterett kom med 10 mot 7 stemmer til det samme 16.12.16, selv om Høyesterett hadde anledning til å sette EFTA-domstolens oppfatning til side ved tungtveiende grunner. LO og staten (Arbeids- og sosialdepartementet) med regjeringsadvokaten mente fortrinnsretten var lovlig, basert på bl.a. ILO-konvensjon nr. 137, som foreskriver fortrinnsrett og er ratifisert av Norge, og Høyesteretts dom i Sola Havn-saken i 1997, der Høyesterett enstemmig ga NTF carte blanche til å boikotte arbeidsgivere for å tvinge dem under fortrinnsretten. Høyesterett i plenum satte egen dom fra 1997 samt ILO-konvensjon 137 til side med grunnlag i EØS-avtalen artikkel 31. Høyesterett uttalte (avsnitt 103) at fortrinnsretten "ville begrense andre aktørers tilgang til dette markedet [lossing og lasting av skip] og dermed i realiteten inneholde en form for næringsregulering."

3. Hvorfor likevel si ja til EØS-avtalen?

EØS-avtalen har gitt oss verneregler for ansatte ved virksomhetsoverdragelser og vern mot skadelig arbeidstid i arbeidstidsdirektivet, men Holship-dommen hevdes å være en trussel mot fagforeningenes virke. Er den det?


- Først skal sies at Høyesteretts dom bare medfører at fortrinnsretten i Rammeavtalen § 2 er ugyldig der EØS-avtalen kommer inn, dvs. ved grenseoverskridende element. Holship er danskeid, så vilkåret var i denne saken oppfylt. Dommen setter ikke resten av tariffavtalen til side, og er derfor lite dramatisk. 
     - Dernest må pekes på at fortrinnsretten var oppstilt av partene for ca. 100 år siden for å sikre losse- og lastearbeidernes lønns- og arbeidsvilkår, et formål som i dag beskyttes av arbeidsmiljølovens krav til faste ansettelser. Dessuten forklarte NTF-klubbformannen i Drammen at de ved lossing benyttet 50-90 tilkallingsvikarer, dvs. "løsarbeidere" i tillegg til de 6 faste ansatte, som er medlemmer av NTF. Når ledelsen i NTF kunne akseptere så mange "løsarbeidere" i Drammen, falt legitimiteten ved fortrinnsretten bort. Den skulle jo hindre "løsarbeidere," men ledet tvert om til et omfattende "løsarbeidersamfunn" i Drammen Havn.
     - NTF vil fortsatt være den foretrukne fagforening på norske havner også uten fortrinnsretten. Bare ca. 1-2 % av medlemmene i NTF (300 av 20.000) nøt godt av fortrinnsretten og foreningen er derfor vant til å arbeide uten fortrinnsrett for resterende 98 % av medlemmene. Foreningen har dessuten vist seg særdeles engasjerte og dyktige på sitt område, og at de er villige til å stå på barrikadene for medlemmenes interesser. Det tiltrekker seg medlemmer.

     - Kampen mot sosial dumping, at lossing og lasting ikke skal skje på uakseptable vilkår, kan bekjempes med allmenngjøring av tariffavtaler gjennom forskrift. EFTA-domstolen har akseptert allmenngjøringsinstituttet (STX-saken, sak E-2/11, avsnitt 55), for beskyttelse av arbeidstakere. EU aksepterer også kampen mot sosial dumping. Men det trengs årvåkne og aktive fagforeninger, som kan avdekke når sosial dumping skjer.

     - De offentlige ansatte innen LO er avhengig av et konkurransedyktig næringsliv for at noen skal kunne betale for arbeidsplassene deres. EØS-avtalen sikrer konkurranse og like vilkår for bedriftene i hele Europa, noe norske bedrifter har nytt godt av og klart seg bra i. Den norske modellen, med et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, har gitt Norge et konkurransedyktig næringsliv, som trenger åpne markeder uten små nasjonalistiske og egoistiske "trumper," som vil stenge andre og andres produkter ute.
     - EØS-avtalen ble fremforhandlet mot sammen med bl.a. både Østerrike, Sveits, Finland og Sverige i EFTA, før de gikk inn i EU og Sveits sa nei. Likesom tariffavtaler ble EØS-avtalen fremforhandlet ut fra samhold og styrke på EFTA-siden i 1992. Dersom Norge isteden skulle be om bilaterale handelsavtaler med landene i Europa, ville vi stå alene, små og med lua i handa. Det ville gi oss en svak posisjon og antagelig dårligere handelsavtaler.

4. Bedre havner i distriktene

Holship-saken har medført at tariffavtalene for de ca. 300 gjenværende losse- og lastearbeiderne i NTF blir som for alle andre i NTF og andre fagforeninger: uten fortrinnsrett. Saken vil antagelig lede til bedre havner med flere losse- og lasteaktører, som gjør at mer av godset i Norge kan overføres til sjøtransport fra dårlige veier og begrensede toglinjer. Det er en stor fordel for bedriftene og kommunene, ikke minst ute i distriktene. Sjøen og havnene er deres naturlige vei, og der må ikke en gammel, utdatert og skadelig fortrinnsrett stå i veien for effektiv vareflyt. Høyesterett og EØS-avtalen ryddet opp der LO og NHO ikke klarte å gjøre det selv.


[i] Jeg representerte Holship Norge AS i saken, mens advokat (H) Jan-Erik Sverre representerte Bedriftsforbundet som partshjelper. LO var partshjelper for NTF og NHO meldte seg, på eget initiativ, som partshjelper for Holship tre uker før saken skulle opp i Høyesterett.