Sta som et esel har Trine Skei Grande alt for lenge ignorert et utall råd og advarsler mot å plassere Venstre som støtteparti til en regjering hvor Frp utgjør en konstitusjonell medspiller.
Hadde motforestillingene kommet ensidig fra opposisjonen, kunne hun nok med litt god politisk retorikk argumentert for sin oppsiktsvekkende og lite gjennomtenkte stahet.
Sannheten er imidlertid at de fleste og de mest sviende tilbakemeldingene har kommet fra egne rekker, fra venstremedlemmer som har sett seg møkka lei av å bli definert som garantister for en regjering som delvis styres av Frp, et parti som de føler at de har lite eller ingen ting til felles med.
Staheten til Trine Skei Grande har ført til at stadig flere medlemmer har satt seg på gjerdet eller meldt seg ut. Sitatet fra Ibsens Peer Gynt kan lett komme til anvendelse, selvsagt i overført betydning: "Se der fikk Fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum".
Etter lang tid med politisk feilnavigering har Trine Skei Grande fått det for seg at kursen må endres. Fra å være en servil medspiller til den sittende regjeringen, hvor hun stadig og smilende yndet å la seg avbilde med venninnene i Høyre og Frp, har fløyta nå fått en annen låt.
Nå er det, i følge Grande, totalt uaktuelt å ha status som garantist for en konstellasjon hvor Frp innehar regjeringstaburetter. Spørsmålet er om denne erkjennelsen kommer for sent til å redde partiet i sikker posisjon unna sperregrensa.
Statsminister og høyreleder Erna Solberg har bedyret at hun ikke vil bytte ut Frp med Venstre. Hennes kongstanke er en borgerlig firepartiregjering, men hverken Venstre eller Krf vil inn i en slik konstellasjon. Derimot hadde de gladelig latt seg bytte ut med Frp.
Et interessant spørsmål er om Trine Skei Grande er i stand til å bygge opp Venstre til gamle høyder og om hun får den nødvendige tillit til å prøve seg. Eller vil man i Venstre mene at det er på tide å la nye koster feie.
