Nyheter

Solliens ja til atomvåpen

Hvem trenger kritikere når man har venner som Therese Sollien? 

Utenriksminister Børge Brende har vært i hardt vær etter at det ble kjent at Norge i oktober stemte nei til et forslag i FNs generalforsamling om å starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. I et innlegg på NRK Ytring 6. november forsøkte Dag og Tid-journalist og doktorgradsstipendiat Therese Sollien å ile til hans forsvar. Hun endte imidlertid opp med å gi hans kritikere en håndsrekning.

Gjennom de siste ukene har Brende bedyret overfor det norske folk at Norges nei til et forbud mot atomvåpen ikke på noen måte må leses som at Norge nå er for disse våpnene. Det var nok ikke tilsiktet, men Sollien blottlegger på en fremragende måte den totale selvmotsigelsen i Brendes posisjon.

Sollien priser Brende for hans standhaftighet i FN. «Jamvel om 123 land røysta for traktaten og berre 38 røysta imot, er eg glad for at Noreg ikkje var mellom dei landa som aktivt gjekk imot eit slikt framlegg», skriver hun. Hvorfor? Jo, fordi Norges sikkerhet er «heilt avhengig av atomvåpen, jamvel om me ikkje har slike våpen sjølve». Så langt er Sollien på linje med sin utenriksminister. Men der Brende forsøker å opprettholde illusjonen om at Norges nei til et forbud mot atomvåpen er fullt forenlig med Norges langsiktige og tverrpolitiske arbeid for ikke-spredning og nedrustning, går Sollien motsatt—og, strengt tatt, eneste logiske farbare—vei: «Så lenge nokon har atomvåpen, må alle ha dei. Dette er fangens dilemma. Dersom Trump vinn valet og løyser opp Nato, må Noreg skaffa seg atomvåpen sjølv», skriver hun.

Det er svært mye i Solliens kronikk som hviler på løvtynn teoretisk grunn. Det kan anbefales at hun begynner med å ta en titt på Norges forpliktelser under Ikkespredningsavtalen av 1968, som er selve hjørnestenen i internasjonal sikkerhet. Men analysen hennes av Brendes nei til et forbud mot atomvåpen er egentlig spot on. For det Brende har gjort i FN, er nemlig å si ja til atomvåpen – akkurat slik Sollien gjør i tittelen på sitt innlegg. Om man mener, som Brende, at Norge blir et tryggere sted fordi noen av NATOs medlemsland har atomvåpen, så følger det at også andre land - inkludert Saudi Arabia, Egypt, Brasil, Indonesia og (kremt) Iran - bør utvikle atomvåpen for å ivareta sin sikkerhet. Brendes nei til et forbud mot atomvåpen er, som Sollien helt korrekt har oppfattet, en direkte oppfordring til spredning og opprustning av atomvåpen.

På samme måte: Om man velger å stemme nei til en FN-ledet prosess for et forbud mot atomvåpen, så kan man ikke samtidig overfor Stortinget og det norske folk påstå, som Brende gjør, at «Regjeringen arbeider med utgangspunkt i Stortingets vedtak aktivt for å legge forholdene til rette for å nå det langsiktige målet om en kjernevåpenfri verden». En slik holdning vil, for å bruke Solliens egne ord, naturligvis være grunnleggende «hyklersk».

Brendes kritikere kunne ikke sagt det bedre selv. Spørsmålet Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre, Venstres Trine Skei Grande og Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide nå må stille seg, er hvor lenge de skal la utenriksministeren sverte Norges internasjonale omdømme som en aktiv pådriver for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning.