Nyheter

Den første damen

Kommentar: Hillary Clintons fremste kvalifikasjon er ikke at hun ikke er Donald Trump. Det er at hun er Hillary Clinton.

###

Av: Hege Ulstein

Man kan alltids ta noen forbehold sånn for syns skyld, men det er like greit å droppe det. Om knappe tre uker kommer USA til å velge sin første kvinnelige president. Verdens tjukkeste glasstak kommer til å gå i knas. Nesten hundre år etter at kvinner fikk stemmerett i USA, kan en av dem nå toppen. Dette er historisk. Det er fantastisk. Det er helt rått. Likevel uteblir entusiasmen. Den massive dekningen av at verdens mektigste mann snart er en dame overdøves av et evigvarende, vantro gisp over påfunnene til den oransje konkurrenten.

De aller fleste, i alle fall de aller fleste mannlige politiske analytikerne, mener at Hillary Clinton har sluppet altfor billig unna fordi Trump er klin sprø. Hadde hun stilt mot en mer normal kandidat, hadde hun vært i seriøse problemer på grunn av alle skandalene hun har på rullebladet. Underforstått: Hillary er en løgnaktig hauk, men ingen legger merke til det.

Det er både synd og urettferdig at det viktigste argumentet for Hillary Clintons presidentkandidatur ser ut til å være at hun ikke er Donald Trump. Men det er ikke overraskende. I likhet med ganske mange andre kvinner som har våget seg opp i samfunnets toppsjikt, bedømmes Clinton ut fra hva hun ikke er, i stedet for hva hun er. Og hun bedømmes hardt. Hennes feil og mangler deler hun med mange mannlige politikere, uten at det har ført til det samme oppstusset.

Les også reportasjen: «Jeg vil savne ansiktet hans som bilde på Amerika»

Under valgkampen har det blitt gjentatt til det kjedsommelige at valget står mellom to historisk upopulære kandidater. Hillary Clinton er bare marginalt mindre dårlig likt enn Trump. Det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. For det første har Clinton blitt gransket og undersøkt mer enn noe annet menneske, noe sted på jorda, noen gang i historien. Siden Ken Starr åpnet ballet i 1 1992 med Whitewater-høringene (som pågikk i åtte år uten at det ble funnet bevis for et eneste overtramp eller et eneste regelbrudd) har Republikanerne holdt det gående med den ene offentlige granskingen etter den andre. Til nå er det brukt 200 millioner dollar – skattepenger alt sammen – på ulike granskninger av Hillary Clinton. Det er ikke avdekket ett eneste lovbrudd. Man kan jo undres over hvem som ville tålt noe lignende og fått samme resultat. Men ryktene pleies jevnlig. Var det ikke noe med Whitewater? Hva med Benghazi, hva var greia med det? Og de epostene ...

For det andre er Hillary Clinton plassert i en kryssild av kritikk. Fra høyre flanke kommer påstandene om at hun er sosialist, en svak og sykelig kvinne, en rabiat feminist som «vil rive barna ut av mors liv i niende måned», som Trump sa under den siste debatten. Hun vil skatte folk i hjel og kvele privat næringsliv. Fra venstre flanke, som består av alt fra frustrerte Bernie Sanders-tilhengere til de mer intellektuelt utfordra kreftene på norsk og europeisk venstreside, kommer den motsatte kritikken: Hun er en hauk og en krigshisser. Hun er i lomma på kapitalkreftene på Wall Street. En kald og elitistisk kyniker som aldri har brydd seg om vanlige folk. Legg så til at hun måles mot den kuleste presidenten i USAs historie. Det er ikke det minste rart at Clinton ikke er spesielt populær. Hun har aldri vært det når hun har drevet valgkamp. Hun tapte mot Obama og holdt på å gjøre det samme mot Sanders. Hun er ikke noen typisk kampanjepolitiker. Men når hun har jobbet med utøvende politikk har hun skåret høyt, både som senator og utenriksminister. I sistnevnte verv var hun faktisk mer populær enn sjefen, Barack Obama. Hun trives dårlig med å holde taler for store menneskemengder. Hun liker bedre å snakke med – og lytte til – mindre forsamlinger. Så kan man jo spørre seg selv om hva man foretrekker: En politiker som er god til å tale til massene, eller en som trives best med å lytte til velgerne.

Les også: Trump lover å godta valgresultatet – hvis han vinner

Det er riktig at Hillary Clinton gikk inn for bombingen av Libya i 2011. Det var en feilvurdering, sett i ettertid. Men her i Norge var et enstemmig storting enige i beslutningen. Det er vanskelig å se at Clinton skal være uegnet som president på grunn av dette. Det er riktig at det var uforsvarlig å bruke en privat server til eposter da hun var utenriksminister. Men nitid gransking har ført til null og niks. Hun har ikke brutt noen lover. Andre utenriksministre, som Dick Cheney og Colin Powell, jobbet på samme måte. Fire mennesker døde under angrepet på konsulatet i Benghazi da hun var utenriksminister. Det har hun beklaget og tatt på seg ansvaret for. Også her har en massiv og endeløs gransking ført til ingenting: Hun er ikke å klandre for tragedien. Men alle vet at det er «noe med Clinton og Benghazi». Under president George Bush ble ikke én, men 13 amerikanske ambassader angrepet. Ikke fire, men 60 diplomater ble drept. Likevel ble det ingen skandale. Ingen som i dag tenker at hm, var det ikke «noe» med Bush og alle de døde diplomatene?

Det vi kan lære av Clinton-skandalene er ikke først og fremst at Hillary Clinton er en slepphendt, skurkaktig og inkompetent politiker. Men at hun måles utrolig mye strengere en alle andre – og likevel består tester som nesten hvem som helst ville strøket på.

Les også: CNN-måling: Clinton vant debatten

Under den siste debatten mot Donald Trump argumenterte Hillary Clinton beinhardt for kvinners rettigheter. Hun leverte et sterkt forsvar for selvbestemt abort. Hun sa tydelig ifra om at hun ønsker en stopp i pengegaloppen som ødelegger det politiske systemet og hun krevde bedre lønn for lavtlønte og et løft for middelklassen. I valgkampen har hun snakket om å skattlegge de rikeste hardere, om bedre helsevesen for alle og spesielt svake grupper, om kamp mot rasisme og for homofiles rettigheter. Dette rimer godt med de politiske kampene hun har ført helt siden hun startet å engasjere seg på 70-tallet. Det er de samme kampsakene hun har jobbet for som førstedame, senator og utenriksminister.

USA står på terskelen til å få sin første kvinnelige president. Det er vel verdt å feire – ikke med en flau bismak og et beskjedent «hun er jo bedre enn Donald Trump» – men med hornmusikk i brystet og med helhjertet stolthet over at en kompetent, intelligent og hardtarbeidende kandidat kan forsere hindrene, fordommene og dobbeltstandardene så mange kvinner kjenner seg igjen i – og nå helt til topps. I’m with her.