INNLEDNING
Målet for opplæringen er å legge grunnlaget for mestring av utfordringene en vil møte gjennom livet. Eleven skal kunne sette seg selv inn i ulike sammenhenger, se sin verdi for gruppen, og gruppens verdi for seg selv. Opplæringssituasjonene skal derfor tilstrebe en god balanse mellom individets krav og rett til selvhevdelse og gruppens betydning og livsbetingelse for individet.
Opplæringen skal ha et todelt siktemål. Det ene hovedmålet er å forberede for yrkeslivet, det andre hovedmålet er å forberede for livet utenfor arbeidsplassen.
Opplæringen skal for det første ligge til grunn for et opplyst og deltagende medborgerskap og produktiv deltagelse i arbeidslivet. Opplæringen skal rekruttere til alle deler av arbeidslivet, og respekten for det enkelte yrke og den enkeltes yrkesvalg skal være absolutt.
Eleven vil i løpet av livet se mange yrker som forsvinner, mange nye som kommer til, og mange som består. Arbeidslivet vil alltid være i en brytning mellom gammelt og nytt og mellom tradisjon og innovasjon. Innovasjon forutsetter ofte god kjennskap til det bestående. Det er derfor avgjørende at opplæringen bygges på det beste av det vi har og, teori ikke ses adskilt fra praksis, og at kilden til god endring ligger i kunnskap om tradisjon og eksisterende løsninger.
I tillegg er det avgjørende å fostre individets vilje og evne til omstilling, det å kunne erstatte dårlige løsninger med bedre. Det forutsetter at en kan nyttiggjøre seg gruppens kunnskaper, men og evne og vilje som individ til å oppsøke ny kunnskap og aktivt erverve seg den kompetanse som er nødvendig for å utvikle seg i et livsløpsperspektiv.
At individet går inn i yrkeslivet med disse holdningene, forutsetter at det har en positiv identitet knyttet til samfunnets utvikling og gruppens ve og vel. Faglig og teknisk innsikt er i seg selv utilstrekkelig uten menneskelig og mellommenneskelig innsikt.
I et multikulturelt og globalisert samfunn har vi fått et endret og fornyet syn på hva nasjonen er. Nasjonens rolle som kulturelt og relativt enhetlig kulturelt referansepunkt har blitt utfordret gjennom denne utviklingen, noe som utfordrer oss til ny tenking og praksis. Nye kunnskapsøkonomier preget av tilgjengelighet og åpenhet utfordrer oss på mange områder. Vi kan regne med at vår identitet som nasjonalt kollektiv vil fortsette å endre seg i tråd med dette, og at dette også vil påvirke utdanningssystemet vårt.
Vi har gjennom emigrasjonsstrømmer fått et nasjonalt fellesskap som er preget av kulturelt mangfold, og vi bør etterstrebe et opplæringssystem som ikke bare anerkjenner dette som en realitet, men som aktivt bruker det som en ressurs i alle deler av kultur- og yrkesliv.
Vi er en nasjon basert på demokrati, menneskeretter og likestilling, og vi ønsker at fellesskapet skal være for alle. Å slippe alles stemme til i en inkluderende opplæringssituasjon har betydning for både kollektivets kunnskapsutvikling, trygghet og integritet.
Alle borgere skal ha krav på utdanning uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Opplæringen skal baseres på at skolefag må ses i sammenheng. Hele mennesker kjenner helheter. Mennesket som fortolkende, formidlende og sosialt deltagende individ legger stort ansvar på språkopplæringen.
For at den enkelte skal kunne finne seg til rette og utvikle seg i samfunnet, er det avgjørende at en blir eksponert og deltar i et bredt fagtilbud. Opplæringen skal fostre en deltagende og erkjennende elev, som i opplæringsløpet får mulighet til å engasjere hele seg, i positivt samvirke mellom hode, hjerte og kropp.