Fredag 30.09 publiserte bloggeren og forfatteren Mina Bai et innlegg på bloggen sin under tittelen "aggressiv religiøsitet". I innlegget går Mina hardt ut mot tre muslimske samfunnsdebattanter og anklager to av dem for å ha kommet med "absurde påstander", samt påpeker sin "naive beslutning" da hun tilsluttet seg den tredjes "absurde korstog mot islamkritikere", med henvisning til et opprop om å skille mellom islamkritikk og islam-hat i media.
Rana Vs Bai
forskningen eller påstander?
Under NRK debatten på torsdag sier Rana klart og tydelig at " Forskning viser oss", da er det ikke Rana som kommer med "absurde påstander". Han har tvert i mot ved flere anledninger vist til forskning fra bl.a. Brookings som viser at aggressiv fransk sekularisme bidrar til mer radikalisering. Jeg mener Bai bagatelliserer et stort problem i dagens samfunn, og unndrar sine lesere informasjon ved å ene og alene fremstille det som absurd påstand fra Rana, forskerne er heller ikke muslimer for at Bai skal på en så nedlatende måte koble det til " Muslimsk mentalitet". Muslimskmentalitet, hva er det?
Levende eksempler
Jeg kommer fra Midtøsten, Irak. Og Irak er kjent for å være det landet som har hatt stabil sekulær stat over lengre tid. Irak gikk ikke gjennom aggressiv sekularisering slik man kjenner til fra andre arabiske land som Egypt under Gamal Abd al- Nasser, det skjedde derimot over lengre tid og frivillig. Allerede i 1940 sto kommunistpartiet og fagbevegelsene mye sterkere enn Hawaza, Iraks religiøse institutt. Da Baath partiet kom til makta endret de sekularismens retting i Irak til å bli mer radikal. Dessverre, under diktatoren Saddams tid ble det brukt harde midler for å enda mer befeste sekularismen i landet. Han ønsket tyrkisk modell i Irak. Han anså derfor all tegn til religiøsitet som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Sjia-muslimske irakere kjente godt på kroppen Saddams drømmer om sekularitet, han sparte ikke krefter i sin forfølgelse av sjia-muslimer, han anklaget dem for å være landsforrædere og tilhengere av Iran bare de viste tegn til praktisering av sjia-muslimsk ritualer. Sjia-irakere risikerte dødsstraff om de så lite som ble anklaget for å være tilhengere av visse islamske lærde. Alt dette gjorde han av flere grunner, bl.a. sekulærismens navn. I dag ser vi resultatet av den dehumaniseringen sjia-muslimer har lidd av under diktatoren. Irak er en utdanningsarena for sekteriske og islamistiske grupper som Hizbuallah Irak og Asaeb Ahl Alhaq og ISIL.
21. september publiserte VG en kronikk med tittelen "Vi trenger en ny fortelling". Forfatteren Muniba Ahmed åpner slik "Vi lever i en tid der en anti-muslimsk stemning er på fremmarsj. Forskning viser at muslimer blir syke av islamfiendtlighet." Bai avviser dette når hun skriver at "Muniba hevder". Dette er en hersketekning som går igjen i Bais innlegg.. Istedenfor å debattere person skulle jeg ønske Bai tok seg tid til å se på forskningen Muniba og Rana henviser til.
Islam kritikere eller Islamofober?
Bai skriver at hun var naiv da hun tilsluttet Mohammed Abids opprop til media ang det hun kaller "islamkritikere" der de henvendte seg til den enkelte journalist og etterlyser et klarere og mer konsekvent skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet, og krevde mer bevissthet fra redaksjonene rundt hva som er innenfor kritikkens grenser. For det første var det mange som sto bak oppropet, det var slett ikke «Abdis opprop». For det andre, Bai burde være veldig klar over at det er mye islamfobi og ikke mye "kritikk fra folk som Hege Storhaug, Lily Bendehy og resten av sirkelen rundt HRS. Ta Storhaug som eksempel: hun ønsker å bygge gjerde rundt Europa for å stoppe muslimer, og de "muslimene" som skal slippes inn må være etter hennes smak. Hege skjelver nærmest når hun snakker om Islam og muslimer, og sier selv hun er redd. Er det kritikk, eller er det fobi?
Absurde paralleller
Bais forakt for religiøsiteten får henne til å gå så langt som å sidestille USA med Iran. Jeg anser meg selv som en motstander av amerikansk imperialisme, likevel finner jeg denne sammenlikningen absurd. Den amerikanske grunnloven sier ingenting om hvilken religion staten har, den begrenser faktisk handlingsrommet til de føderale myndighetene, og garanterer det amerikanske folket rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, pressefrihet, rettsikkerhet og organisasjonsfrihet . At befolkningen er religiøs gjør ikke USA til "som Iran". Landene er ikke i nærheten av hverandre, og det bør også en kritiker av USA anerkjenne.
Oppgjøret med Khomeini
I kampen mot den khumaniske modellen av islamisme mistet eksiliranere mange av sine med-aktivister, og ble selv utsatt for tortur og forfølgelse. Jeg anerkjenner og forstår deres byrdefulle opplevelser. Det sagt legitimerer dette ikke å basere alle islamrelaterte spørsmål, hendelser og problemer ene og alene på egne erfaringer. Det er viktig å huske på at ens erfaringer er ikke nødvendigvis representative for resten, og det fremstår som umyndiggjørende når de skal tale våre saker, uten å forhøre seg med oss.
Av og til kan det virke som at de ønsker å straffe norske muslimer for det. Khomeini er dø, og det er skivebom å la hans forfølgelse av eksiliranere gå utover norske muslimer. Vi satt ikke han ved makta, mange av oss tar avstand fra han og Wilayat al Faqih. Wilayat al Faqih er Irans versjon av ISILs khilafatet Vi tar avstand fra totalitære ideologier som denne.