Nyheter

HVA NÅ?

Etter at jeg i årevis forgjeves har forsøkt å få debatt om visse underkommuniserte problemstillinger innenfor rovviltpolitikk og -forvaltning, har jeg nå skrevet og utgitt en bok hvor jeg har gjort mitt beste for å belyse situasjonen. Av dyrekjøpt erfaring har jeg denne gang unnlatt å sende ut anmeldereksemplarer i øst og vest i håp om at noen i redaksjonene skulle gjøre mer enn å sette bøkene inn i sin private bokhylle.

Jeg har gitt boka en foreløpig presentasjon i en pressemelding og lovet å sende et anmeldereksemplar til alle medier som ønsker det. Jeg har ikke fått en eneste henvendelse.

Så har jeg skrevet og sendt - til utvalgte riksmedier - et antall kronikker med utvalgte tema fra boka og utfordret presse, organisasjoner, myndigheter og politikere til å gi en respons. Alle - med ett unntak - har blitt refusert. Nationen tok inn en kronikk. Den falt død til jorden. Ingen kommenterte den.

En nærliggende kommentar så langt bør være: Kanskje temaet var uinteressant eller utdebattert - eller at det jeg har skrevet, er for tøvete og useriøst til å ofre trykksverte og oppmerksomhet på? Det siste er jo ikke jeg den rette til å svare på. Men mye av det jeg har avdekket, har aldri blitt omtalt tidligere - eller det som verre er: Det har blitt bevisst underslått og løyet om. Skulle ikke det ha interesse?

Burde det for eksempel ikke ha interesse at Direktoratet for naturforvaltning på bestilling sender en uttalelse - på engelsk! - til Foreningen Våre Rovdyr som skal brukes til å bibringe generalsekretæren i Bernkonvensjonen den oppfatning at norske myndigheter mener de er forpliktet til å bygge opp nasjonale, levedyktige bestander  av store rovdyr?

Burde det ikke ha interesse  at når den samme generalsekretær inviteres til et møte i Miljøverndepartementet for å bekrefte denne oppfatning av Norges forpliktelser - men sier det motsatte! - så blir det underslått. Og enda verre: Det eneste som blir offentliggjort fra møtet, er en påstand fra representanten for Foreningen Våre Rovdyr som hevder at generalsekretæren har bekreftet Norges forpliktelser til å bygge opp egne levedyktige bestander - uten at departementet finner grunn til å dementere det. Tvert imot: Stortinget blir gjennom en egen stortingsmelding inngitt den forståelse  at Norge har slike forpliktelser!

Resultat: Stortingets flertall legger på dette grunnlag føringene for det som er gjeldende forvaltning i dag.

Har ikke dette interesse?

Burde ikke norske parlamentarikere svare på spørsmål om hvordan dette kunne skje? Eller statsråden?

Burde ikke avisene skrive noe om dette?