Ikke et ord hva slik blindhet medfører av reell risiko, og på tross av at all nedkjempelse av terror har hatt motsatt virkning, staker forsvaret opp en kurs der vi for framtida skal støtte USA også utenfor Nato. Den offentlige utredninga av Norges innsats i Afghanistan er nedslående. Krigen har pågått i 15 år, Afghanistan er i dag en av verdens mest bistandsavhengige nasjoner, pengehjelpa har bidratt til omfattende korrupsjon, Taliban står sterkere enn noen gang siden 2001, og militante islamistgrupper har fortsatt fotfeste i deler av landet.
Selv etter all denne dokumentasjonen holder Brende fast på forslitte fraser; Vi måtte støtte USA da Tvillingtårnet i New York ble angrepet. MEN; om en nederlandsk terrororganisasjon utfører et attakk på norsk jord, gir det ingen gyldig grunn til å angripe Nederland. Det eneste norske politikere har lyktes totalt med er å gjøre oss til lydige og logrende undersåtter med Nato mot, eller heller for, terror.
Generalsekretær Stoltenberg opplyste nylig på en pressekonferanse om at angrep på vestlige inter-nett kan utløse krig. Kort tid etter kunne en glad forsvarssjef fortelle om storsatsing. Cyberforsvaret må styrkes fordi innbrudd i internett-baser tilhører fremtidas farer. Jørstadmoen skal bli hovedbase i Forsvarets IKT-tjenester, hvilket betyr minst 100 nye arbeidsplasser på Jørstadmoen, kan hende opp i mot 1000. «Men», sa Øst-nytt reporteren med snill stemme, «Vil ikke Lillehammer dermed bli et mulig terrormål?» Spørsmålet ble møtt med et overbærende smil. Slikt skal ikke vanlige folk bekymre seg for, det er det andre som tar seg av. Området blir dessuten et bombemål, men det skal vi heller ikke tenke på.
USA`s utenriksminister var på Norgesbesøk i juni. Vår grenseløse lojalitet ble rost opp i skyene. Landet vårt er og har vært en utrolig pålitelig partner i kriger som ikke på noe vis er våre for liksom å «løse konflikter». Kerry skapte overskrifter som: «Norge har verdens største hjerte» og «Amerika vil styrke samarbeidet for bevaring av skog og rydding av landminer». Den skamrøde politikerrosen ble formidlet i nyhetsruta, mens krigstruslene falt ut: «Russland må forstå at vår tålmodighet har sine grenser», sa Amerikas representant, som gjentok at Assad må gå. Et slikt angrep betyr krig mot Russland. Stormakta USA har ikke tenkt å passivt overse sin nymalte fiende.
Forsvarets planleggere hopper i tillegg bukk over den militære opptrappinga i Asia. USA vil bygge et beredskaps-belte så tett innpå Kina som mulig «for å forhindre et voksende konfliktnivå i regionen.» Det bygges allianser i alle områder der USA får innpass. Obama var nylig på besøk i Japan, ikke for å si unnskyld for dødsbombene, som sju av åtte amerikanske femstjernes generaler i ettertid har kalt unødig og moralsk forkastelige. Verdensfreden ville inntrått uavhengig av Hiroshima og Nagasaki.
Og nå bekymrer vårt nasjonale forsvar seg altså på USA`s vegne fordi Kina ikke tillater at andre nasjoner befester seg i nærområdene, slik de har fått lov til i Europa. I vår verdensdel mobiliseres det voldsomt langs den russiske grensa. I mai innviet en smilende Stoltenberg Romanias nye missilbase med «first strike»-raketter retta mot Russlands hjerte. For dette fikk Romania klapp på skuldra. Tenk å ha så eksellente allierte. Og 7. juni startet en Nato-øvelse i Polen der 3100 soldater fra 24 land deltok i det største krigaktiviteten siden nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1941.
Her hjemme er motkreftene tamme og temmelig tause, men Tysklands utenriksminister kom med krass kritikk av militærøvelsen. I et intervju med avisa Bild am Sonntag uttalte han: «Det vi nå ikke skal gjøre er å hisse opp stemninga ytterligere gjennom sabelrasling og krigshyl. Den som tror at man skaffer Tyskland mer sikkerhet gjennom symbolske parademarsjer på østgrensa, tar feil.» For det øves til krig, ikke fred. At mobilisering på en side fordrer opptrapping av motparten, er forutsigbart. Og når to parter står kampklare mot hverandre, behøves bare en gnist eller et fingert cyberangrep eller noe.
Det så fort i svingene at det er vanskelig å følge med, og mye ekskluderes fra nyhetene vi får servert. I Kina er f.x. atomvåpenpolitikken endret fra «ikke bruk først» til «høyeste alarmberedskap.» Sikkerhet består altså i å utvikle og utbre atomvåpen. Under fredsprisvinner Obama er 1000 milliarder dollar blitt brukt på å produsere stadig mer utspekulerte bomber. Nå kan f.x. folk og land sprenges via bakken i bakholdsangrep nedenfra.
Denne stadig mer høyspente situasjonen er et resultatet av rådende vestlig usikkerhetspolitikk. Menneskeheten, både seende og blinde, er blitt ført ut på åpent hav i ei pill råtten skute uten land i sikte, og mange kan bli like overraska som da første verdenskrig kom kasta på oss, noe vi i etterkant forsto at vi burde ha sett.
