Å peke på koblinger mellom kommersielle interesser og arbeid med svake grupper er en følsom øvelse. Både frivillige og offentlige aktører har en meget defensiv holdning til kritikk. Merkevaren til ideelle organisasjoner er basert på godhet, og deres kulturelle røtter stikker dypt – deres rene intensjoner skal ingen sette spørsmålstegn ved. Helst ikke antyde at det kan finnes noe annet enn uegennyttig raushet bak omsorgen. De ønsker å betraktes som ideelle, veldedige og frivillige. Sannheten er dog en ganske annen, noe organisasjonene selv er fullt klar over.
Kritikk av det offentliges innsats er heller ingen enkel øvelse, og møtes med indignasjon, mistenkeliggjøring og akademiske bortforklaringer. I møte med kritikk har kommunikasjonsavdelingene til frivillige organisasjoner og det offentlige et felles våpen, nemlig taushet. Særlig dersom noen antyder at omsorgsarbeidet kan utføres bedre.
Den mytiske barmhjertigheten som er knyttet til ideelle aktører er en illusjon, og et resultat av utmerket merkevarebygging og over lang tid. Arbeid med svake grupper skal foregå ut fra praktiske hensyn, resultatorientert og åpent. Vekten bør ligge på hva som faktisk virker, og ikke hva vi ønsker skal virke. Dagens omsorg er altfor ofte en kamp om å fremstå best mulig og tekkes egne formål. De tette båndene mellom bransjen og det offentlige gjør at debatter knyttet til resultater og fornyelse sjelden reises. Arbeidet med vanskeligstilte er beviselig ineffektivt, og følgelig har aktørene noe av ansvaret. Det er et reelt demokratisk og humanitært problem at vi ikke åpent kan diskutere omsorgsarbeidets aktører og deres resultater.
For la det ikke være noen tvil: Omsorgen for vanskeligstilte er en kommersiell bransje. Bransjen, som jeg kaller omsorgsindustrien, er mindre veldedig, ideell eller frivillig enn den ønsker å fremstå som. Den er i høyeste grad kommersiell, og egeninteresser spiller en avgjørende rolle på et økonomisk, maktpolitisk, ideologisk og organisatorisk plan. Merkevarebyggingen omkring godhet og verdighet spiller en nøkkelrolle, og tilskudd, gaver og frivillighet danner det økonomiske fundamentet. De vanskeligstilte utgjør således etomsorgsmarked.
Det store paradokset ved det norske hjelpearbeidet er kontrasten mellom aktørenes omdømme og den skrikende mangelen på resultater å vise til. Noe spissformulert kan man si at omsorgsindustriens fremste egenskap er å opprettholde lidelse. Bransjen utfører arbeid som ikke hjelper den vanskeligstilte videre til et bedre liv. Dette bidrar til vedlikehold av en dårlig livssituasjon og ikke til rehabilitering. Logisk nok ligger det et insentiv i dette for organisasjonene, om enn dystert: det lønner seg holde mennesker nede, ellers kan man ikke lenger hjelpe dem. Industrien måles ikke på resultat, men på antall kunder.
Så hvem er den vanskeligstilte? Den som står utenfor det normale fellesskapet og som av forskjellige årsaker ikke er fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Det å være vanskeligstilt innebærer et sosialt utenforskap som på mange måter oppleves subjektivt. Både avhengighet, ensomhet, fattigdom og psykisk lidelse kan være årsaker som løper sammen i en nedadgående spiral – der den avhengige raskt blir fattig på grunn av høye utgifter knyttet til rusmisbruk, eller der den psykisk syke blir ensom på grunn av skam og isolasjon. For mange sammenfaller problemene og skaper uoverkommelige hindringer; de blir ensomme narkomane drankere med psykiske problemer og rusten økonomi.
Betrakter vi omsorgsobjektene (brukerne) som elementer i et marked, er det underordnet om de er psykisk syke, alkoholiserte eller bare fattige. Arbeidet forløper parallelt, og det mest praktiske eksempelet er behandling i skjæringspunktet mellom psykiatri og rus, som er svært alminnelig. Arbeidet og rehabiliteringen av vanskeligstilte er delt mellom det offentlige og private, som sammen utgjør det totale behandlingsapparatet. Dette samarbeidet er i utgangspunktet positivt, men har ført til en pulverisering av ansvar, der kommunen og staten skylder på hverandre og de frivillige organisasjonene på det offentlige.
Hverken det offentlige eller de frivillige aktørene gjør en god nok jobb. Et faktum få betviler, med unntak av aktørene selv. Norsk omsorgsarbeid kan enkelt forbedres, og har et betydelig uforløst potensial. Vi har god anledning til å hjelpe vanskeligstilte bedre og mer effektivt enn vi gjør i dag. Rusbehandling, rehabilitering og arbeid med fattige og hjemløse kan styrkes med relativt enkle grep. Åpen evaluering, modernisering og innovasjon er veien til bedring.