EUs undergang har vært feilaktig spådd mange ganger, så jeg skal ikke gå så langt som å si at den er sannsynlig. Likevel er utviklingen vi har sett i Europa, både etter finanskrisen og flyktningekrisen, alvorlig. Snart får vi vite om Østerrike får et høyrepopulistisk statsoverhode eller ikke. Og om noen uker vil det vise seg om vi får en Brexit ut av EU eller ei. Tidligere gjaldt regelen om at EU vokser politisk på krisene sine. Hvis britene sier nei, vil det ikke være første gang en europeisk folkeavstemning bremser eller forandrer europeisk integrasjon. Skulle Europa derimot få høyrepopulistiske, EU-skeptiske statsoverhoder, og skulle Storbritannia gå ut av EU, vil det kunne få følger. Det ville være en oppmuntring til høyrepopulister i andre land, og flere kan komme på tanken om å forlate EU.
Har britene et poeng når de setter spørsmålstegn ved om de skal forbli EU-medlem? Hva er det egentlig de er så utilfredse med, og hva vil de ha i stedet? Britene, altså de som ønsker å forbli i EU, ønsker mindre føderalisme og mer nasjonalstat i EU – for å si det litt enkelt. Tyskland er det landet som i første rekke ønsker mer føderalisme. Likevel, en visjon er noe mer enn et retningsønske.
Tyskland og Frankrike har spilt den avgjørende rollen for EUs utvikling. Senere har også den tysk-polske forsoningen bidratt til å styrke Europa sikkerhetspolitisk. Men hvor blir det av Storbritannia oppi dette? De har spilt en rolle i forsvarspolitikken, men ellers har de ofte begrenset seg til å motsette seg mer integrasjon. I Schuman-traktaten fra 1950 står det følgende:
«The coming together of the nations of Europe requires the elimination of the ageold opposition of France and Germany. Any action taken must in the first place concern these two countries.» Selve grunnlaget for europeisk integrasjon setter altså fokuset på Tyskland og Frankrike. Historien tatt i betraktning er det forståelig, men hvordan har da Storbritannia skulle kunnet finne sin plass i det politiske Europa?
At det ikke bare er britene som er utilfredse, viste nederlenderne med sitt nei til en assosieringsavtale med Ukraina. Det er mulig at nei'et først og fremst var myntet på Brussel og ikke på ukrainerne. Hva hjelper det at østeuropeerne forhandlet i årevis for en assosieringsavtale med EU, overlevde en revolusjon, Putin og en krig mot seperatister? Problemet er bare at EU-borgernes sinne ikke egentlig treffer noen. EU-byråkratiet er immun mot folks sinne og oppgitthet fordi det kun er byråkratiets egen eksistens som betyr noe. Nederlenderne er ikke de første som sier nei i en EU-relevant folkeavstemning, og EUs historie består i stor grad av tilbakeslag og minimale fremskritt. Vil et britisk nei til EU likevel bli starten på en kjedereaksjon av renasjonalisering?
Det er kanskje ikke unaturlig at norsk EU-debatt ligger død slik situasjonen i Europa er for øyeblikket. Likevel er det underlig at det vi ser ikke fører til mer Europa-debatt. Den må jo ikke alltid handle om ja eller nei til medlemskap, men vi vil i høyeste grad bli påvirket hvis det europeiske samarbeidet skulle rakne. Og fremtiden må vel interessere oss? Europa-tilhengere kan ikke bare hvile på gamle laurbær og si at det ikke finnes noe alternativ til EU i globaliseringens tidsalder. Europa-motstanderne kan ikke kun være imot noe uten å komme med bedre alternativer til hvordan Europa skal samarbeide.
EU på sin sinde burde kanskje stoppe opp og gjøre opp status. Hva fungerer og hva fungerer ikke? Hva kan vi lære av historien, hvor står vi nå og hva ønsker vi for fremtiden? Hvordan skal vi samarbeide? Jeg ønsker meg et europeisk samarbeid som setter menneskene, ikke penger, i sentrum. Målet må være at vi igjen kan begynne å drømme om hvordan vi vil ha det, lage en felles visjon for hva vi skal oppnå i Europa. Da har vi ikke alle fasitsvarene på forhånd. Historie er ingen visjon, og den har heller ikke fasiten på hva som er riktig - i dag.