Listhaug gjør sitt beste for å ikke etterleve noe "godhetstyranni" med sin egen tiltakspakke for integrering. Den har et par kreative lyspunkter, men er underfinansiert. Dessverre undergraves den også av hennes egen asylpolitikk.
Når regjeringen skulle lage en integreringsmelding, kunne de hentet åpenbare og lønnsomme tiltak fra sivilsamfunnet og fra kommuner som har lykkes med integrering hittil, som Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Der satser flyktningtjenesten på individuell språkopplæring og yrkespraksis basert på tillit og tydelige forventninger som gir mestring og muligheter. De bruker ikke tvang eller trusler. Dessuten jobber de ansatte tett med bedrifter i kommunen som trenger arbeidskraft og kompetanse.
Vi kan ikke forvente at alle lærer språk eller kommer seg i jobb like fort. Det er bra med egne integreringsmottak for de 500 personene som det gjelder for, men regjeringen har også et ansvar for at det store flertallet og de mindre ressurssterke flyktningene får bidra. Om systemet er basert på for strenge krav, kan vi ende opp med å diskriminere analfabeter, traumatiserte og syke på en måte som vil være skammelig for Norge.
Streng og urettferdig
Listhaug tror det viktigste vi gjør for å for å lykkes med integreringen er å hindre mennesker på flukt i å komme til Norge. Derfor har hun tidligere foreslått tiltak for å gjøre det vanskeligere å være flyktning i et av verdens rikeste, tryggeste og best organiserte land. Slik undergraver hun sine egne integreringstiltak.
Vi som brøt med forhandlingene i høst så det allerede da: De såkalte innstrammingene skaper ventetid og ensomhet, blant annet ved å gjøre midlertidig opphold vanligere, familiegjenforening vanskeligere og enslige asylbarn mer sårbare. Når regjeringen i tillegg vil kutte 800 millioner kroner til asylmottakene, hvor grunnlaget for integrering begynner, blir arbeidet i kommunene vanskeligere. Da hjelper lite at de øker de øremerkede midlene til kommunene.
Integreringsarbeidet må begynne fra dag én, ikke etter lang ventetid. Hva slags kompetanse og erfaring en flyktning har med seg, er alfa og omega for all videre oppfølging, og må derfor kartlegges allerede på asylmottaket. Det er derfor ekstra bekymringsverdig at regjeringen kutter i penger til mottakene.
Det bør også være lett å bidra frivillig eller i jobb mens en venter på mottak. De Grønne mener det må gis midlertidig arbeidstillatelse mens en venter på å få asylsøknaden sin behandlet, slik at en kan praktisere nork, lære om vår kultur og samtidig få gjøre noe meningsfullt. Listhaugs idé om at flyktninger kan lage skolemat er her et interessant lyspunkt. Det kan være aktuelt for noen, men slettes ikke alle.
En smartere bosetting
Selv om antallet nye asylankomster har gått ned, har køene i asylmottakene økt de siste månedene. Regjeringen har nemlig bedt UDI om å prioritere returer av et mindretall grunnløse asylsøkere, i stedet for å sørge for rask avklaring for alle dem som faktisk er på flukt og har rett på asyl. Fortsatt sitter 16 000 asylsøkere på norske mottak og venter på avklaring, deriblant flyktninger fra Syria. Norske kommuner har ledig plass og venter på å ta dem i mot.
For å være effektiv, må bosettingen også bli mer forutsigbar for både stat og kommune. De Grønne har lenge tatt til orde for at bosetting av flyktninger bør gjøres til en ordinær kommunal oppgave, og ikke noe kommuner kan reservere seg mot, slik som i dag. Å ta imot flyktninger bør ansees som en velferdsoppgave som alle kommuner har ansvar for. Norge er forpliktet til å gi opphold til flyktninger og andre som har bekyttelsesbehov, og ingen flyktning kan bo i Norge uten også å bo i en kommune.
I tillegg foreslår De Grønne mer bruk av selvbosetting, nemlig at personer selv kan finne bolig dersom de ønsker det. En god modell i Norge er om selvbosetting skjer etter avtale med IMDi og kommunene. Slik unngår vi utvikling av "ghettoer", som en frykter i Sverige, noe vi forresten er langt fra å ha i Norge i dag. Nye flyktninger kan inngå i tallet kommunene allikevel skal bosette, og det kan reguleres etter behov. Gjennom avtale med kommunen kan en også fortsatt sikre at flyktningen følger et integreringsprogram som normalt.
Integrering er inkludering
To dager før hun la fram integreringsmeldingen sin, omtalte Sylvi Listhaug de beryktede "parallellsamfunnene" som "et bevis på hva en naiv og snillistisk innvandringspolitikk kan føre til." Snillistisk, akkurat som "godhetstyranni" står ikke i ordboka, men vi skjønner hva hun mener.
Er det noe alle vet, så er det at vi mennesker trenger å definere oss som noe, å tilhøre grupper som tilbyr identitet og fellesskap. Hver gang Listhaug omtaler asylsøkere som et problem vi må begrense, bygger hun mur mellom "dem" (flyktningene) og "oss" (hvem da?). Hvis en i tillegg gjør det vanskelig for den som står utenfor å motbevise at en er en "trussel" mot fellesskapet, og ikke får lov til å bidra, har du en god oppskrift på segregering og frustrasjon.
Vi trenger en statsråd for integrering som anerkjenner dette, og som baserer seg på erfaringen fra de beste kommunene, ikke på sin egen frykt. Det er ikke naiv "snillisme" som lager utenforskap, men naiv eksklusjon og slitte tvangstrøyer.
Det å finne seg til rette i et nytt land, lære et nytt språk og finne ut hvordan ting fungerer er krevende. Nærmiljøet spiller derfor en stor rolle. Næringslivet kan tilby arbeidsplasser og praksisplasser og til og med tjene på det, huseiere kan leie ut boliger, og lag og foreninger kan inkludere flyktninger i sine aktiviteter. Foreldre, barn og andre innbyggere kan møte nye naboer med åpent sinn.
Integrering handler til syvende og sist om inkludering. Er vi gode til det, kan vi ta i mot flere. Om Listhaug mener det er naivt, bør hun ikke være integreringsminister.