Det er blitt en normalitet i nyhetsbildet at Russland fremstilles som farlig og aggressiv. På mange måter kan retorikken minne om perioden under den kalde krigen. Igjen males fanden på veggen og nordmenn risikerer å bli mistenkeliggjort som femtekolonister og mulige landssvikere som går Putin og russernes ærend. Dette er virkelig et iskaldt gufs fra den kalde krigen.
Den såkalte gravende journalist Kjetil Stormark som driver nettstedet aldrimer.no, hevder at anonyme kilder hos myndighetene er bekymret for at nordmenn, ”sentrale personer”, i Øst-Finnmark er for russervennlige og dermed kan være illojale. Stormark sier at i ”en slik tilspisset situasjon som det vi opplever, så er det ganske farlig at en del av de som bor i Øst-Finnmark har en lojalitet som går mer i retning av Russland enn til sentrale norske myndigheter i Oslo” (”- Sentrale folk i Finnmark ber PST ryke og reise” Gullvik, I.K./Trellevik, A. NRK Finnmark 16.02.2016).
Jeg husker at jeg under min førstegangstjeneste under den kalde krigen i 1986 titt og ofte hørte om at nordlendinger og finnmarkinger spesielt, ble betraktet som mindre lojale og potensielt en sikkerhetsrisiko. Jeg trodde i min naivitet til å begynne med at det hele var en dum spøk, men skjønte etter hvert at det lå et visst alvor i påstanden om nordlendingers angivelige unasjonale holdninger og at dess nærmere man kom russergrensa, dess større spørsmålstegn ble det satt ved nordmenns lojalitet
Selv om jeg ikke er finnmarking, ble jeg sjøl utsatt for en absurd mistenkeliggjøring da jeg var inne til førstegangstjeneste. Jeg ble tidlig i tjenesten innkalt til avhør av noen sørnorske offiserer på rekruttskolen på grunn av mitt etternavn. Noen offiserer på Trandum rekruttskole hadde visstnok fått det for seg at etternavnet mitt, Rebni, hørtes russisk ut og begynte å avhøre meg om min bakgrunn, mine holdninger, slekt og venner.
Jeg syntes mistanken om en mulig russisk bakgrunn på grunn av etternavnet hørtes latterlig ut og ga klart uttrykk for det, men det gjorde meg sikkert bare enda mer suspekt etter deres oppfatning. Jeg forklarte dem imidlertid at etternavnet Rebni, uansett hvor utenlandsk og ”russisk” det hørtes ut for dem, var et gammelt norsk steds- og gårdsnavn fra Vestlandet og videre at jeg var født og oppvokst i Bodø, mens mine foreldre i sin tid var tilflyttet Nord-Norge sørfra. Dette var alt jeg ville si og etter en ubehagelig halvtime lot de meg gå.
Da jeg etter rekruttskolen tjenestegjorde i indre Troms, Setermoen, husker jeg at det var en fast kutyme at kompanisjefen hver dag på oppstillingsplassen om morgenen redegjorde for de sovjetiske (russiske) troppenes bevegelser mer eller mindre nær norskegrensa. Vi skulle slik hver dag bli ettertrykkelig påminnet om hvem som var den store fienden og hvorfor vi i det hele tatt gjorde førstegangstjeneste.
Både det absurde avhøret om mitt slektsnavns opprinnelse, dets angivelige manglende ”norskhet” og kompanisjefens daglige briefinger om russiske troppeforflytninger i nærområdene, var for meg gufne eksempler fra førstegangstjenesten på en inngrodd russerfrykt, en frykt som også bidro til å mistenkeliggjøre mange nordmenn og stemplet dem som ikke helt til å stole på. Stormarks bidrag til å mistenkeliggjøre finnmarkinger basert på ”anonyme kilder”, føyer seg slik inn i en kald krigstradisjon.