Mediene har vært opptatt av lidelsene som er påført dyret. Halsbåndet har jo gnaget seg inn til beinet, og reinen har troligvis ikke kunnet ete på flere dager.
Dette er jo en forståelig tilnærming og bør jo lede til spørsmål om denne reinen var spesielt uheldig. Den er jo ikke det eneste villdyret som går rundt med halsklave.
"Vi har radiomerket opp til 300 reiner, men har aldri opplevd at noe slikt har skjedd tidligere", sier en representant for NINA."Vi har søkt i internasjonal litteratur uten å finne eksempler på slik ising på radiohalsbånd."Det eneste vi kjenner til, var en ulv som hadde en isklump på størrelse med en snøball på halsbåndet."
Så blir det sagt mye og sikkert klokt om hva som kan gjøres og hva som er gjort for å hindre gjentagelse. Men helt til slutt kommer det en kommentar som kanskje burde ha hatt en mer framtredende plass: "Slike eksempler som dette setter spørsmål ved legitimiteten ved forskningen. Det sier seg selv at en rein med en slik isklump om halsen ikke vil gi svar på naturlig adferd."
Nei, nettopp!
Og det kan kanskje også gjelde den ene ulven som er nevnt. Men hva med et dyr som i følge en norsk ulveforsker har så godt utviklet luktesans at den kan sky et fotavtrykk etter mennesker i måneder. Hvordan kan en regne med at det skal oppføre seg "normalt" etter å ha blitt forsynt med avskyelig lukt av mennesker? For noe blir vel sittende igjen etter bedøvelsen, veiingen, prøvetakingen og monteringen av radiosender?
Jeg har stilt dette spørsmålet med jevne mellomrom over tjue år, men aldri fått noe egentlig svar. Så nå stiller jeg et nytt: Er metoden viktigere enn resultatet?