I dag for nøyaktig ett år siden ble vi alle Charlie. En hel verden måtte igjen kjenne på nummenheten, sinnet og sorgen etter et terrorangrep, denne gangen rettet mot en av demokratiets innerste kjerneverdier, ytringsfriheten. Over alt – fra Place de Republique i Paris til London, Berlin, Buenos Aires, New York, Cape Town, Oslo – tok folk til gatene, tente lys og fakler og samlet seg under et felles slagord, «Je Suis Charlie» – «Jeg er Charlie». På sosiale medier gikk profilbildene i svart. Kun de hvite bokstavene fikk lyse mot minnet om tegnerne, skribentene, humoristene og personalet fra det lille satiriske ukemagasinet Charlie Hebdo som døde i morgentimene 7. januar. De hadde opplevd drapstrusler tidligere. De måtte forsvare seg den gangen daværende president Jacques Chirac fordømte dem på grunn av karikaturer de hadde insistert på å trykke. De hadde overlevd bombeangrep mot redaksjonen og de var blitt vant til å leve med sikkerhetsvakter. En av dem var utgiver og tegner Stéphane Charbonnier, med signaturen «Charb». I 2012, etter å ha viet en utgave til sharialover hvor magasinet utpekte Muhammed til «utgaveredaktør», forsvarte Charbonnier Charlie Hebdos rett til å bedrive religionskritikk med uttalelsen som skulle gå fra munn til munn i januardagene 2015: «Jeg vil heller dø stående enn å leve på kne».
Store deler av staben i Charlie Hebdo var i ferd med å avslutte sitt ukentlige redaksjonsmøte da brødrene Chérif (32) og Said Kouachi (34) stormet lokalene med automatvåpen. De to hadde vært uatskillelige siden de som barn fant moren liggende død på gulvet i leiligheten nord i Paris. En omflakkende tilværelse blant fosterforeldre og barnehjem hadde penset dem inn i småkriminalitet og et radikalisert islamistisk nettverk støttet av al-Qaida, som endte med terrortrening i Jemen. Nå var de tilbake i Paris, to unge menn i en foruroligende statistikk av feilslått integrering, sosiale klasseskiller, radikalisering og fremmedkrigere. Men ingenting i oppveksten kan unnskylde den avskyelige gjerningen de skulle sette ut i livet. I løpet av få minutter ble noen av Frankrikes mest berømte og markante tegnere brutalt slaktet ned. Denne morgenen ble prinsippfaste fanebærere av ytringsfriheten innhentet av fanatismen, og sammen med 11 andre lå Stéphane «Charb» Charbonnier død tilbake da de to brødrene flyktet og forårsaket Frankrikes til da største menneskejakt.
12 drepte i Charlie Hebdos lokaler og utenfor på dagen 7. januar. I løpet av de neste dagene ble ytterligere fem personer drept i Paris, blant annet under en gissel- og terroraksjon mot et jødisk supermarked utført av en tredje radikalisert islamist. Også de to brødrene ble drept, skutt av politiet i byen Dammartin-en-Goële nordøst for Paris. 2015 hadde begynt på verst tenkelige måte, og mange fryktet at det var mer enn menneskeliv som hadde gått tapt. Det handlet om selve definisjonen av ytringsfriheten, om den skal tilhøre demokratiet eller tvinges over i det Jyllands-Postens tidligere kulturredaktør en gang kalte «taushetens tyranni».
10 måneder senere skulle Paris og verdenssamfunnet på nytt bli rystet av nye voldsomme terrorangrep mot flere mål i den franske hovedstaden. Da drepte terrorister 130 mennesker og såret 351, blant annet inne i konsertlokalet Bataclan. Men Paris har reist seg før, og Charlie Hebdo ble et symbol på evnen til å gå videre tross tragedier og overhengende trusler. Satiremagasinet svarte på terroren fra IS-sympatiserende ekstremister med en avisforside av en Champagne-drikkende mann med kulehull i kroppen. Ut av sårene pipler den musserende vinen under tittelen: «De har våpen. Faen ta dem, vi har champagne». Tegningen var signert av Corinne «Coco» Rey, som overlevde angrepet 7. januar. Den antydet ikke bare den franske viljen til å gå videre, den viste også til fulle at Charlie Hebdo ikke er villige til å leve på kne.
Slik holdt magasinet fast ved visjonen til en av dets grunnleggere, Philippe Val, som etter å ha trykket de danske Muhammed-karikaturene i 2006 møtte den påfølgende kritikken på følgende måte: «Når ekstremister får konsesjoner i prinsippspørsmål fra demokratier, enten gjennom utpressing eller terror, har ikke demokratiet lenge igjen».
Angrepet mot nettopp Charlie Hebdo, et lite satirisk magasin med røtter tilbake til 1970-tallet og redaksjon sentralt i Paris, kom ikke ut av ingenting. Vel hadde de blitt landskjente for å slå til både høyre og venstre politisk, og for å harselere med enhver religion. Men hadde det ikke vært for at de i 2006 var ett av flere internasjonale medier som valgte å trykke Jyllands-Postens karikaturer som skulle forestille profeten Muhammed, ville svært få utenfor det franske språkområdet blitt klar over dets eksistens. Publiseringen av karikaturene, som også den kristne norske ukeavisen Magazinet trykket, gjorde Charlie Hebdo til en av frontene i den såkalte karikaturstriden, som startet med at kulturredaktør Flemming Rose i Jyllands-Posten inviterte en rekke tegnere til å teste ut den liberale danske virkeligheten. Den sunniislamske fortolkningen av Koranen gjør det krenkende å avbilde Muhammed, og det var den dogmatiske oppfattelsen av dette som den danske storavisen ville sette på prøve.
Selvsensuren blant de i alt 40 spurte tegnerne var åpenbar. Bare 12 av dem leverte hver sin tolkning til artikkelen, som sto på trykk 30. september 2005 under tittelen «Muhammeds ansikt». Fordømmelsen fra ulike muslimske miljøer i Europa skulle bli kraftig i månedene som fulgte, og i Midtøsten ble danske og etter hvert norske ambassader og flagg satt i brann. Charlie Hebdo kastet seg på med en egen karikaturtegning på forsiden, av profeten Muhammed som holder hendene foran ansiktet og sukker «det er så vanskelig å bli elsket av duster.» Inne i avisen er flere av de danske karikaturene gjengitt. Det ble begynnelsen på en årelang feide mellom Charlie Hebdo og dets motstandere, en kamp som startet i rettsvesenet og endte med drapene 7. januar 2015. Til da hadde Charlie Hebdos redaksjon på mer eller mindre taktisk vis insistert på sin rett til å krenke. Det dødelige anslaget og dramatikken som fulgte i dagene etter endret unektelig vår tenkemåte rundt ikke bare karikaturer, men også det frie ord og pennens makt. Debatten i ettertid har så vel i Frankrike som i Norge og resten av Europa ført til større takhøyde og mindre selvsensur, men også en forrykket balanse mellom de ulike politiske og ideologiske partene.
Presset mot ytringsfriheten er blitt større etter Charlie Hebdo, som ble en foreløpig kulminering av en type sinne som fanatikere uavhengig av ideologi vil håndheve. Ønsket om å kneble og knuse motparten med de mest brutale virkemidlene har høyreekstremismen og radikal islamisme til felles. Flyktningstrømmen og et stadig mer sammensatt og mangfoldig integreringssamfunn har avlet både fanatisme og fascisme, og ikke bare i et Frankrike hvor integreringsarbeidet har mislykkes eller et Danmark der karikaturstriden fortsatt preger offentligheten. Også 22. juli-terroren i Norge hadde likhetstrekk med angrepene på Charlie Hebdo og 13. november-terroren i Paris, ut fra en redselens ideologi men med et høyreekstremt fortegn. Fellesnevneren er ønsket om å ramme og knuse en tenkt fiende. At begge parter har støtte i deler av befolkningen kommer til syne gjennom kommentarfelt og oppdateringer på sosiale medier, og frykt avler frykt. I vårt naboland Sverige svarte 34 prosent i en undersøkelse foretatt av SVT etter angrepet på Charlie Hebdo, at de var redde for terrorangrep. Dette tallet økte til 46 prosent etter 13. november-angrepene i Paris. Charlie Hebdo viste oss alvoret, men angrepet på redaksjonen drepte ikke latteren slik vi fryktet.
I forbindelse med ettårsmarkeringen for Charlie Hebdo-terroren er satiremagasinet ute med et nytt nummer. Forsiden er en tegning av Gud med en automatrifle og blod på kjortelen. Tittelen er «Ett år senere: Morderen er fortsatt på frifot». Det er ikke elegant gjort, denne gangen heller, men satiren er framoverlent og provokativ. Slik møter Charlie Hebdo terror og motstand med latter. Og i tillegg til pennen utgjør nettopp latteren det mest effektive våpenet mot frykten og dens våpendragere.