Kultur

Maktskifte i rusomsorgen

Rusfeltet lider under en nedlatende holdning mot de det handler om. Veien mot en bedre omsorg innebærer å inkludere brukerne.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter tiår med ovenfra-og-ned-holdninger i helsevesenet har vinden snudd. Politikere og fagfolk er blitt opptatt av at rusavhengige skal medvirke og ha innflytelse over eget behandlingsløp. Det er imidlertid et stykke fra gode intensjoner om medvirkning til reell innflytelse, og brukerne har fortsatt i realiteten ingen innflytelse. De siste årene har oppmerksomheten på brukerens rolle økt, og fått formell posisjon gjennom begreper som brukererfaring, brukerkompetanse og brukermedvirkning. Dette gjenspeiler et krav hos brukerorganisasjoner om å ta de man jobber med på alvor. Det fremstår selvsagt, men er likevel en relativt ny tendens. Takket være brukerorganisasjonene er brukermedvirkning blitt et moteord.

Som jeg argumenterer for i min bok Omsorgsindustrien – Utenforskapet og nødsprofitørene har helsevesenet og rusfeltet lenge vært preget av manglende evne til å nyttiggjøre seg brukere, pasienter og pårørende. Konsekvensen er at de passiviseres. Rusavhengige kan være vanskelige å kommunisere med, og behandles som barn som ikke vet sitt eget beste. En brukerundersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter viste at halvparten av pasientene i rusbehandling opplevde at de verken hadde innflytelse over egen behandling eller fikk tilfredsstillende informasjon. De mente også at behandlingen ikke var tilpasset pasientenes behov (Haugum og Iversen 2014). En kartlegging av behandlingsapparatet fra 2014 viste at kun 20 prosent av de intervjuede behandingsenhetene har et brukerråd, mens kun halvparten hadde tillitsvalgt blant pasientene (Torjussen, Harwiss og Havnes 2014).

Feltet må tenke nytt

Brukermedvirkning er et naturlig element på veien mot en innovativ profesjonalisering av omsorgsindustrien. Men endringen foregår ikke uten kamp. Styrking av brukernes posisjon vil endre mye av det vi kjenner som omsorgsarbeid i dag: Arbeidsplasser og lønnsbudsjetter må dreies mot brukerne, og representerer en helt nytankegang. Vi må slutte å frykte brukerne, og heller betrakte dem som ressurser. Benytte dem i forebygging, miljøarbeid og andre roller på rusfeltet. Tanken er like radikal og som den er sann: ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv. Ingen har bedre innsikt i hjemløshet enn den hjemløse. Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, og visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv.

Maktstrukturene må endres

Helsefagene oppfordrer dessverre ikke utøveren til å tenke selv i møte med brukeren. Helsearbeideren skal forholde seg grå og ansiktsløs, med en profesjonell distanse til brukerne. Det er en pedagogisk misforståelse som hemmer utøvelsen av miljøarbeid og behandling. Denne pedagogiske systembristen er med på å skape et kjønnsløst byråkratisk skall som mange opplever i møte med helsevesen, NAV, sykehus, lavterskeltilbud, DPS eller behandlingsinstitusjoner. Det gjør ofte saksbehandleren til en motstander i stedet for til en medhjelper. Som igjen fører til at mange kommer på kant med systemet og unngår å ta kontakt, selv når de ønsker hjelp. Dette handler om myndighet og autoritet, der behandlere, leger og miljøarbeidere opprettholder en maktposisjon over pasient.

Når brukerne skal involveres, må vi starte med synet på hva medvirkning består av. Først må vi erkjenne at vi er likeverdige. Deretter må den vanskeligstilte få stå i sentrum i eget liv, ikke som tilskuer på utsiden av saksbehandleren eller miljøarbeiderens kontor. For behandling av ruslidelser er ikke som behandling av andre sykdommer, det finnes ingen medisin som kurerer. Rehabiliteringen har et livsløpsperspektiv, og derfor må maktstrukturene mellom behandler og pasient endres. Voksne mennesker bør aldri underlegges autoritære systemer, leger eller regimer, med mindre det er uunngåelig. Det bør være et mål at brukeren deltar mest mulig aktivt, kontrollerer og bidrar i egen situasjon, og det oppnår man kun gjennom tillit og likeverd.

Gi brukerne politisk makt

Hvordan gjenreiser man verdighet hos nedslitte mennesker på utsiden av samfunnet? Jo, gjennom mestring og kontroll. La dem styre sin egen hverdag. Dagens praksis fratar selvråderett hos brukerne. Vi må tillate at den enkeltes liv leves på vedkommendes egne premisser. Ingen er tjent med en målsetting om at enhver skal tilpasse seg storsamfunnets normale livsførsel. Enhver politisk beslutningsprosess knyttet til rusavhengighet bør involvere brukere. Det bør pålegges stat, fylkeskommune og kommune å ha rusutvalg eller rådgivende organ med direkte politisk mandat og innflytelse som består av et flertall med brukererfaring. Brukernes status bør heves, og en god begynnelse er å opprette et høyprofilert statlig brukerutvalg som utreder dagsaktuelle narkotikapolitiske spørsmål. Det ville gitt et kraftig løft for brukerrollen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Mer fra: Kultur