Debatt

Å gjenintrodusere rasebegrepet er noe av det siste vi trenger

Troen på at mennesker kan inndeles på en noenlunde entydig og meningsfull måte, og dertil at en slik inndeling er et verktøy vi kan bruke til noe av verdi, er en av de farligste forestillingene menneskeheten har kommet opp med.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forbindelse med debatten om artikkelen om rasisme i Store norske leksikon har Aksel Braanen Sterri uttalt til Dagsavisen at det visstnok finnes "raser", og at det er forskjeller mellom disse. Spesielt i sosiale medier har det deretter oppstått en debatt om hvordan man skal kategorisere det som finnes av genetisk variasjon mellom mennesker.

For ordens skyld vil jeg innledningsvis gjøre klart at det følgende er generelle betraktninger, og ikke ment å betegne noen av dem som har deltatt i debatten.

At rasebegrepet skulle være et adekvat redskap for å forstå menneskeheten, er forkastet av den vitenskapelige litteraturen gjennom flere tiår. Et av verdens mest velrenommerte leksikon, Encyclopedia Britannica, stadfester allerede i begynnelsen av sin artikkel om rase: "Genetic studies in the late 20th century refuted the existence of biogenetically distinct races".

Store norske leksikon: Herbjørnsrud ødelegger det som kunne vært en konstruktiv debatt

Herbjørnsrud svarer: Usant fra Store norske leksikon-redaktør

Troen på at mennesker kan inndeles på en noenlunde entydig og meningsfull måte, og dertil at en slik inndeling er et verktøy vi kan bruke til noe av verdi, er en av de farligste forestillingene menneskeheten har kommet opp med. Historisk har denne kategoriseringsiveren vært uhyre skadelig. Alle med alminnelig omsorg for sine medmennesker bør derfor være svært varsomme med å reprodusere gamle tiders forenklede syn på verden omkring oss. Det blir raskt for mye Linnés laboratorium. Hele denne ideen om at menneskeheten kan sorteres og organiseres etter enkle skjema, utgjør i høyden et rustent nøkkelknippe til et gammelt skatoll fylt med rasisme, fordommer og diskriminering. At det finnes noen statistiske mønstre ut fra avstamning, kan være av betydning for legevitenskapens behandling av sykdommer, men i det øvrige er vi uten tvil best tjent med å styre utenom den typen biologiske inndelinger som har ridd menneskeheten som en mare.

Forsker: Overtramp i Store norske leksikon

Det ironiske er at en av de forfatterne som oftest løftes fram som et referansepunkt i denne debatten, den amerikanske forfatteren Charles Murray, tydelig illustrerer problemet med "rase"-tenkningen. Murray er kjent for å anse at angivelige IQ-forskjeller mellom mennesker med ulik hudfarge, har sammenheng med biologi. Grunnlaget for konklusjonene er selvsagt omstridt. Det som burde gjøre Murray enda mer uspiselig, er at han så tydelig eksemplifiserer hvordan slike kategoriseringer – uansett hvor grove de er, uansett hvor generaliserende de er, og uansett hvor spekulative de er – raskt preger menneskesynet, og like raskt leder til en rasistisk politikk.

Murray anser eksempelvis at man ikke burde ha kvoteringsordninger i arbeidslivet for svarte, og at man burde være varsom med innvandring blant annet fra Afrika. Positive tiltak for mennesker han anser har lavere IQ, mener han forringer nasjonen genetisk, det han kaller "dysgenics". Murray viser dermed hvor galt rasetenkningen umiddelbart bærer av sted – som om historien ikke skulle gi eksempler nok.

Ideer som dette blir gjerne noe menn med min bakgrunn – ja, hvite middelklassemenn – leker seg med. Det betyr egentlig ikke så mye for oss hva man lander på, hvor spekulativt det er, eller hvilke konsekvenser det kan få, siden vi føler oss nokså sikre i utgangspunktet på at de konsekvensene aldri vil ramme oss. Selvsagt skal det ikke eksistere noe slags forbud mot å debattere dette eller noe annet, men det er likevel klokt å huske at dette er et tema hvor det for lengst er begått mer enn nok feil, og å ha en sunn dose ydmykhet overfor de erfaringene. Mens det for oss kan framstå som en ufarlig intellektuell øvelse, er det i realiteten en lek med noen av historiens mest lettantennelige fyrstikker.

Mer fra: Debatt