Kultur

Ytringsfrihetens krumspring

Ikke alle ytringer er like viktige. Tydeligvis er det viktigere å kritisere islam og muslimer enn å korrigere de som bruker bulldozer der teskje ville ha vært et bedre redskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Walid al-Kubaisi er en fargeklatt i norsk offentlighet. Siden han meldte sin ankomst for snart femten år siden med boken Din tro – min myte, har han bidratt til norsk offentlighet med uvante og originale perspektiver på alt fra Wergeland til Åsne Seierstad. Med bakgrunn fra Bagdad og Arendal har Kubaisi fremstått som en mellomting mellom en klassisk sørlandsintellektuell (særlig hvis vi regner Veierland med til det utvidede sørland) og en fabulerende araber med en hørbar lyrisk åre.

Den siste uken har Kubaisi fått mye oppmerksomhet for sin film om Det muslimske brorskap, som ble vist på TV2 mandag 29. november. Filmens budskap er at europeerne må være på vakt og demme opp for islamistenes planer om langsomt å overta vårt kontinent. Jeg ser at både Stian Bromark og Halvor Finess Tretvoll har kommentert filmen og mediestøyen rundt den på dette nettstedet, men det er litt mer å si om sakens prinsipielle sider.

Eksperter på politisk islam er lite imponert over Kubaisis analyse. En sier at brorskapet representerer en moderat og demokratiserende kraft. En annen tviler på at brorskapets innflytelse er spesielt stor, og anser organisasjonens storhetstid for å være over. En tredje beskylder Kubaisi for paranoia og intellektuell uredelighet, idet han blant annet har beskyldt professor Tariq Ramadan for å være en av brorskapets talsmenn, noe det kan være gode grunner til å argumentere mot. Fraværet av nyanser i Kubaisis analyse og de sterke reaksjonene filmen har skapt, skulle være en drømmesituasjon for landets debattredaktører.

Men så har det altså skjedd noe rart. Kubaisi er blitt intervjuet om filmen i mange medier, og han er også blitt kritisert både for å se spøkelser ved høylys dag (blant annet i Dagsavisen) og for mangelfulle kunnskaper om politisk islam. Imidlertid viser det seg at han verken vil møte sine kritikere til debatt på radio eller tv, eller svare dem i pressen. I stedet sier han at de har misforstått filmen (om Bromark i Dagsavisen) eller at de ikke har noen argumenter å komme med (om bl.a. Usman Rana og Bangstad i Morgenbladet).

TV2 anså filmen for å være tilstrekkelig viktig til å arrangere et debattprogram om den dagen etter at den ble sendt. Imidlertid ble ingen av Kubaisis motstandere invitert til å debattere filmen. I stedet diskuterte han den med sin mangeårige støttespiller, professor Unni Wikan.

Nå er det ikke i seg selv så merkelig at Wikan takket ja til å diskutere filmen med Kubaisi, ettersom hun er Midtøstenforsker og kjenner Egypt godt (selv om hun ikke har forsket på politisk islam). Men hun må ha blitt forundret da hun kom i studio og oppdaget at ingen av Kubaisis kritikere var invitert. TV2 ønsket med andre ord ingen debatt. Det er forbausende, ettersom fjernsynskanalene – og ikke minst denne – vanligvis elsker kontroverser og uenighet. At ingen spesialister på politisk islam ble invitert til å diskutere filmen, er tankevekkende nok. Men man noterer seg også at alminnelig folkeskikk ville tilsi at for eksempel Mohammed Usman Rana, som av Kubaisi er blitt omtalt som ulv i fåreklær og løpegutt for Det muslimske brorskaps imperialistiske planer, skulle få tilsvarsrett.

Til Morgenbladet forsvarer Kubaisi sin mangel på nyanser ved å si at sekulære muslimer aldri slipper til i offentligheten. Det kan da umulig være riktig. Hvis han med sekulære muslimer mener enten ikke-troende eller personer med muslimsk bakgrunn som ikke snakker om religion når de får ordet, må han ha hatt ferie fra norsk offentlighet ganske lenge. Han kan ikke ha oppdaget at dette landet holder seg med folk som heter Shabana Rehman, Shahzad Rana, Hadia Tajik, Sharam Alghasi, Khalid Salimi, Fakhra Salimi og Amal Aden, bare for å nevne de jeg kommer på i farten.

Selvfølgelig er TV2 i sin fulle rett til å iscenesette og photoshoppe debattoffentligheten som de vil. Ytringsfrihet kan jo ikke innebære at alle til enhver tid bør ha samme rett til å slippe til. En privat tv-kanal kan godt arrangere en politisk duell som bare består av medlemmer av Nord-Trøndelag Arbeiderparti, og samtidig fortelle seerne at de hermed har fått innsyn i valgkampen.

Denne saken er spesiell, men den er ikke isolert. Da de siste Wikileaks-avsløringene ble sendt et utvalg ledende aviser, gikk diskusjonen høyt om hvilke konfidensielle opplysninger som burde publiseres. Norske aviser har for det meste referert sladder om politikeres baksnakking av hverandre, men minst én statssekretær har også fått problemer på grunn av ting som skal ha vært kommunisert i fortrolighet. Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold sa i sammenheng med Wikileaks at man ikke kan trykke hva som helst. Etter hans oppfatning burde man ikke publisere opplysninger som kunne skade diplomatiske relasjoner.

Dette synspunktet er det lett å begrunne. Vanskeligere er det å forstå den samme Kokkvolds posisjon i karikaturstriden for noen år siden. Den gangen stod han, såvidt jeg husker, kompromissløst på det syn at ytringsfriheten var absolutt, uavhengig av det faktum at ikke bare ble diplomatiske relasjoner skadelidende som et resultat av de danske Muhammed-karikaturene, men flere hundre mennesker ble også drept.

TV2 og Kokkvold kan sikkert forklare hva som foregår; det er trolig bare jeg som ikke har fått øye på det prinsipielle her. For det er jo en kjent sak, leser jeg rundt omkring på nettet, at muslimer er fredet i dette landet og at alle som kritiserer islam umiddelbart blir stemplet som rasister av en massiv, politisk korrekt offentlighet. Så det kan iallfall ikke ha noe å gjøre med den påståtte islamofobien, som politisk korrekte synsere og andre ryggesløse multikulturalister driver og maser om. Svar imøteses forventningsfullt.

Mer fra: Kultur