Dette er ikke de mennene jeg kjenner, sier noen. Neivel, det er jo kjempebra. Dette er ufarlige kommentarer som blåses opp. Vitnesbyrdene om overgrep fra et større antall bransjer omfatter både fysiske overgrep, og verbal trakassering av kvinner, blir det vanskelig å se sammenhengene? Noen som trenger en oppklaring, kanskje?
Først et resymé: Årets viktigste var kvinnene som brøt lydmuren mot filmprodusent Harvey Weinstein. Magasinet Time kåret alle kvinnene bak #metoo til «Person of the Year». I fjor kåret de Donald Trump, tenk det. For et rart, konfliktfylt, skrudd sted verden har blitt. Men i år er det altså #metoo-kvinnene som er årets viktigste person. I all sin samlede styrke.
De inkluderer mange av mine kolleger i musikk og media, og mange andre i flere bransjer. Som nå har fortalt historiene sine, eller noen andre har fortalt for dem. For heldigvis forble ikke #metoo bare en klikkvennlig historie fra over Atlanteren, heldigvis kom #stilleføropptak, #utentaushetsplikt, #nårmusikkenstilner og oppvask i store, norske mediehus.
På en jobbmiddag langs elva ble jeg en gang tilbudt desserten til en mannlig kollega. Jeg skjønte godt hvor han ville, og jeg skreiv det opp på lista over kule komplimenter. Ingen skade skjedd. Tvert imot: Vi er mennesker som vil føle oss attrådd og verdt noe på flere felter i livet. På samme arbeidsplass ble jeg avvist med et «det er flere kvinnelige arbeidstakere her som tjener mindre enn deg» da jeg ville ha lønnsforhandlinger. Det siste forsøkte jeg å riste av meg der og da, men det er ikke tilfeldig når det knyttes til kjønnet du sorterer under. Det kjønnet som gjennomsnittlig ligger 168.000 lønnskroner lavere enn det andre kjønnet. Det er ikke tilfeldig, verken i opplevelse eller på statistikken. Jeg ser sjøl godt forskjell på greit og ikke greit i de to situasjonene jeg tegner opp over. Men hvis du er usikker, som leder eller kollega, bør du jo stoppe før det kommer til misforståelser. For øvrig er ikke disse opplevelsene i nærheten av hva jeg ville meldt som #nårmusikkenstilner-vitnesbyrd, bare så det er sagt.
Kritikere av kampanjene som har herjet 2017, mener at mye av det som kommer fram må vi tåle. Generasjon krenka, liksom. Forfatter og kronikør Arne Berggren prøvde seg på nyansering, i NRK Ytring-teksten sin «Hvor er de kvinnelige svina?». Han la ut en del sprikende halvhumoristiske poeng før han anbefalte mannlige kollegaer i kulturbransjene å «slenge litt mindre med tissen. Inntil videre.» Å tolke akkurat dette «inntil videre» var ikke vanskelig; bare vent litt, dette går over. Det er en bølge vi rir av. Etter det kan du ri hvordan du vil så mye du vil, selv om jeg ikke støtter alle måtene du tvinger det igjennom. Sukk. Der prøvde jeg meg på litt humor, sjøl, gitt, men burde egentlig vite bedre.
Jeg har prøvd det sjøl i år, å forfekte noe sant om kjønn, sammen med humor à la «ere så nøye a?» Det gikk ikke bare bra med dén teksten, men jeg lærte i det minste at det finnes folk på nettet som mener de kan påstå ting både om min lyst til å reprodusere og min legning. Og enda er ikke mitt lille eksempel i nærheten av det du «må» tåle som kvinnelig debattant.
Forfatter Arne Berggren la seg flat da avsløringene fra kultur- og medieliv bare fortsatte, og dessuten så han kommentarfelt mot en kvinnelig motdebattant som vokste langt over det jeg opplevde. «Det er ikke mer polarisering vi har bruk for rundt dette, og det bidrar bare til å ta oppmerksomheten vekk fra de overgrepene som avdekkes.» På bare to uker omfavnet han andre sammenhenger enn han fant plass til i første runde. Det er så DIGG å se oppriktig unnskyld båret fram på ny selvinnsikt (Davy Wathne, se og lær)! I 2017 har jeg hørt flere menn, kjente og ukjente, fortelle om en voksende forståelse for hvordan kvinner i gitte bransjer gjerne må kjempe ekstra kamper.
«Dette må dere tåle»-kritikerne derimot, hopper glatt over at selv et ungt liv kan sitte på flere historier om å først bli sett på som et stykke rompe, og dernest som den arbeidskapasiteten du er. Kanskje i tillegg til erfaringer som hvordan noe klokt du sa ble oversett, men så fikk stort bifall da en mann rundt bordet sa det samme, de gangene du ble latterliggjort om du ammet, eller at du ikke kjenner deg igjen blant beslutningstakerne, og så videre.
Tror de at dette ikke henger sammen med seksuelle overgrep mot kvinner? Det ene er mye mer alvorlig, men vanetanker om at kvinner er bittelitt mindre verdt per arbeidstime gjør også arbeidet mot vold og seksuell trakassering tyngre.
Nei, dette må vi ikke tåle. Vi kan kanskje leve med det, men det blir et slitsomt liv. Jeg har én mann til jeg vil sitere i dag, og det er programleder Aleksander Schau, han som med noen velplasserte tweets jekket opp gørr i norske mediehus. Når du ser hvordan sosiale medier renner over av hø-hø-ene, så er Schau i et NRK-intervju pinlig banal og på plass:
«Flere sier ‘nå kan vi ikke flørte lenger’ og sånn … Må du krenke folk for å flørte? Da må du kanskje ta en runde med deg sjøl. Det er faktisk helt elementær folkeskikk.»