Patti Smith innehar en unik plass i musikkhistorien og hun er en av vår tids største artister. Som tekstforfatter har hun en særegen stil der det politiske blandes med det poetiske, det personlige med det universelle og med vendinger som skiller seg markant ut i rockehistorien. At sangtekstene utmerker seg henger også sammen med at Patti Smith har et mer bevisst forhold til tekstskriving enn de aller fleste artister. Før debutplata «Horses» kom i 1975 var det poesien som var det viktige for Smith og hun har gitt ut flere diktsamlinger som fortjener flere lesere og mer oppmerksomhet.
Flere har fått øynene opp for Smith som forfatter det siste året med memoarene «Just Kids» som nå foreligger i en glimrende norsk oversettelse av Brit Bildøen. Her skildrer Patti Smith sitt forhold til fotografen Robert Mapplethorpe og blander stiler og fortellerteknikk. Det er ingen naturlige motsetninger mellom det poetiske og det realistiske. Også i sine diktsamlinger har Smith en unik skrivemåte der bruddet og det skitne er sentralt. Patti Smiths diktning handler om sex, kjærlighet og begjær. Den handler om voldtekt og graviditet. Det er tidvis intens lesning. Flere dikt tar ofte utgangspunkt i kroppslige funksjoner og det kvinnelig og mannlig lyriske jeget utfordres ved at den snus opp ned eller ikke vektlegges. Om sin egen skriving har Patti Smith selv sagt at hun blir våt.
«I don‘t consider writing a quiet, closet act.
I consider it a real physical act.
When I‘m home writing on the typewriter, I go crazy.
I move like a monkey.
I‘ve wet myself, I‘ve come in my pants writing.»
Å beskrive skrivingen som fysisk arbeid har en lang tradisjon. Det som er påfallende med Smiths diktning er hvordan ordene fungerer som en manifestering av det temporale og det kroppslige. De franske poststrukturalistene med Hélène Cixous i spissen var opptatt av å la kroppen og kroppslige prosesser komme til syne i teksten. Som teoretiker er Cixous særlig kjent for hvordan hun har videreført teorier fra Derrida, Lacan og Simone de Beauvoir og for å så bruke dette til å lansere begrepet «écriture feminine». Begrepet kan oversettes som «kvinneskrift» eller «feminin skrift». Det som kjennetegner skrivemåten er at den bryter med det logosentriske språket, skrivingen kan være stygg, den kan være irrasjonell og uforutsigbar i oppbygning og virkemidler. Lovløs.
Patti Smiths diktning passer godt i en slik beskrivelse (og feministisk prosjekt) med myter, metaforer og et narrativ med det seksuelle i fokus. Smiths diktning kan leses som en praktisk utføring av et kompromissløst språk der utgangspunktet ligger i kroppen og de kroppslige poetiske erfaringene. Seksualitet og begjær går igjen i flere dikt, men er aldri til hinder for å blandes med (mer høyverdige) litterære impulser og referanser til litteratur, film, filosofi eller musikk, Hos Smith er det ofte språklig fuktig (enten det handler om pissing i elva i «Pissing in the river» eller harde kår på fabrikken i «Piss Factory») og strukturene mellom mennesker og kjønn står ofte sentralt. Kroppsvæskene flyter.
Som musiker er Patti Smith en av de største, som kvinnelig musiker har hun vært en enorm banebryter for andre kvinner med sin androgyne kompromissløse stil, både i sin egen iscenesetting og også med sin særegne stemmebruk. Med sin egen kropp, og sin egen fuktige skriveprosess som utgangspunkt er Patti Smith fortsatt en artist som streber etter å sprenge kategoriene og tillater seg å pisse i alle retninger og farger. Heldigvis. Om man allerede er glad i Smiths sangtekster anbefales også det å utforske diktsamlingene «Seventh Heaven», «Kodak», «Witt» eller «Auguries of Innocence». Og kanskje Samlaget kan gi Brit Bildøen flere oversettelsesoppgaver fra Patti Smiths rike diktkatalog.