STÅR FAST, GÅR AV: Knut Arild Hareide på KrFs ekstraordinære landsmøte på Gardermoen fredag. FOTO: VIDAR RUUD/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

WWKAD?

Tårene rant på Gardermoen fredag kveld. Det kan bli flere i tida som kommer.

WWJD? Både for kristne folk og andre kan dette fungere som et enkelt kontrollspørsmål. What would Jesus do – hva ville Jesus gjort? Spørsmålet kan komme til god nytte i KrF framover. De vonde valgene står i kø.

For Knut Arild Hareide ble det etter hvert tydelig: Avstanden til Frp ble for stor. Ikke bare i konkrete og pragmatiske spørsmål, men i grunnleggende verdispørsmål. Det handler om menneskesyn, om samfunnssyn og om valget mellom splittelse og fellesskap, mellom polarisering og forsoning. Alt dette lå i den ene vektskålen. I den andre lå muligheten til regjeringsmakt i en flertallsregjering, abortsaken og løftet om at KrF gikk til valg på Erna Solberg som statsminister. For KrFs landsmøte veide det akkurat tungt nok til at de tar sjansen på Frp. For Knut Arild Hareide holdt det ikke.

Uansett om man er enig eller uenig i den konklusjonen han kom fram til, bør det være ganske bred konsensus om at vi hadde vært tjent med flere politikere som Hareide. Etter hvert som oljepengene har lagt seg som en diger bilring rundt midjen på norsk økonomi – og norsk selvbevissthet, har pragmatisme og kost-nytte-tenkning tatt en dominerende plass i norsk politikk. Det ble etter hvert vanskelig å forstå hva det store, rødgrønne samfunnsprosjektet var de siste årene de satt. På samme måte er det nesten umulig å se hva Erna Solberg egentlig vil med Norge, bortsett fra å styre det. Hvilke saker gjør henne rasende, opprørt, utålmodig? Hvilke saker gir henne stjerner i øynene, hvilke visjoner har hun for framtids-Norge?

Ernas største politiske prosjekt var å samle de fire ikke-sosialistiske partiene til et styringsdyktig flertall. Det har hun nå klart, med målrettet og ganske brutalt politisk håndverk. Det er ingen liten bragd, og hun fortjener anerkjennelse for det. Men hva nå, Erna? Hva skal dette mandatet brukes til?

De verdidebattene vi har hatt i Norge de siste årene, har stort sett vært ganske tilbakeskuende diskusjoner om norske verdier og norsk kultur. Det har vært mye brunost og bunad. Mye snakk om hvor vi kommer fra og lite snakk om hvor vi er på vei. I disse samtalene har Frp markert seg som en tydelig stemme der skarpe fronter mellom dem og oss, sammen med stadige advarsler om ulike trusler mot norsk kultur, har blitt brukt til å tegne et ganske mørkt bilde. Det er absolutt ingenting som tyder på at Frp kommer til å møte disse utfordringene med mindre polarisering eller en mer forsonlig holdning overfor meningsmotstandere bare fordi KrF får tre statsråder og et forbud mot tvillingabort.

Frps nestleder Sylvi Listhaug har ikke vist tegn til noe ønske om å moderere seg eller ta mer hensyn framover. I helgen rykket Inger-Marie Ytterhorn ut på Facebook. Hun er tidligere medlem av nobelkomiteen og en sentral rådgiver og folkevalgt for Frp gjennom flere tiår. Den hendelsen som provoserte Ytterhorn, var at Oslos varaordfører hadde tatt på seg vervet som leder av 17. mai-komiteen i hovedstaden. Da Kamzy Gunaratnam la ut bilde av seg selv og byrådsleder Raymond Johansen med norske flagg og bunad, gratulerte Ytterhorn henne i kommentarfeltet med følgende melding: «Litt spesielt at det stadig er innvandrere som skal lede 17-mai komiteen. Skulle tro at etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn, ville være bedre skikket til akkurat dette vervet?» Det er godt mulig at Ytterhorn ikke er en rasist. Men la oss kalle en spade for en spade: Dette utsagnet er rasistisk. Det sier at du er bedre eller dårligere skikket til noe ut fra hvilken etnisitet du har.

Frp er ikke blitt temmet av årene i regjering. Tvert imot gir det mening å hevde at partiet har blitt mer populistisk siden 2013. For Venstre og KrF, som så tydelig har stått for andre verdier, et helt annet menneskesyn, kan det bli ganske smertefullt å skulle stå sammen med ytre høyre framover. Ikke minst når det spisser seg til i valgkampen.

Den solbergske parlamentarismen går ut på at partiene kan dobbeltkommunisere fritt uten konsekvenser. Det er helt ok å mene en ting i regjering, en annen, til og med to-tre andre ting i Stortinget og gjerne noe fjerde og femte andre steder. Med fire partier som praktiserer dette, blir det nesten umulig for velgerne å forholde seg til politikken. Hva mener de – egentlig? Hva er spinn, hva er utspill og hva er bare provokasjoner?

Fredag viste Knut Arild Hareide at det går an å gjøre det på en annen måte. Faktisk stå for noe, mene det – og holde fast ved det. Når det skjer neste gang, at en politiker vurderer å legge grunnleggende prinsipper til side, kan jo vedkommende spørre seg selv: WWKAD? What would Knut Arild do? Så kan vi kanskje få ledere som faktisk tror på noe igjen. Det hadde vært fint.


nyemeninger meninger abc

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!