Ettersom de færreste av oss er vegetarianere, kan det være vanskelig å ta hensyn til dyrevelferd når vi handler mat. For det første fører få butikker varer det er mulig å spore tilbake til dyrets før-døden-tilværelse. For det andre er det ofte dyrt, av og til svært dyrt. Sett hen til at vi bruker stadig mindre av våre totale budsjetter på mat (mindre på mat og alkoholfri drikke til sammen enn på transport, for eksempel), kunne man kanskje fatte håp på dette punktet. For de fleste betyr imidlertid å ta hensyn til dyrevelferd mer planlegging, lengre (miljøfiendtlige) handleturer og mer bruk av tid. Det siste anses dessverre som et knapphetsgode av de fleste nordmenn.
Siden mat bokstavelig er en livsnødvendighet, vil debatten om dyrevelferd (og kvalitet) i egg-, kjøtt- og fiskeproduksjon langs noen parametere forbli en evig, om enn aldri så nødvendig, prosess. Lav pris henger sammen med effektivitet og volum. Av effektivitet og volum har det sjelden kommet verken gode produkter eller god dyrevelferd, men mat kan det kanskje kalles. Det spises jo, og det blir til sjuende og sist forbrukerne selv som bestemmer hva de skal putte i munnen.
I debatten om pelsdyrnæringen stiller alt seg langt enklere. Oppdrettsfarmene i Norge produserer nemlig noe ingen trenger. Pels av mink og rev utspilte sin rolle for svært lenge siden, senest da boblejakka ble oppfunnet. Nå kan det selvsagt sies om svært mange produkter at vi slett ikke trenger dem. De fleste norske hjem er fulle av unødvendigheter, også mitt. Imidlertid er det de færreste av disse produktene som har påført levende pattedyr en fullstendig meningsløs og naturstridig eksistens.
Mens dyrevernorganisasjoner, fortjenstfullt nok, har brukt mye tid på å dokumentere at det forekommer groteske skader på enkeltdyr, forsøker oppdretterne å overbevise oss om at dyra er friske og skadefrie. At en enkeltfarmer i full offentlighet for kort tid tilbake argumenterte med at mink og rev er følelsesløse og aldri har «lengtet etter ferie på Mallorca», kan neppe anses som representativt refleksjonsnivå for hans stand. Tvert imot er det all grunn til å tro at oppdrettere ønsker dyr uten fæle skader, med lemmer i behold og uten tendens til å spise opp ungene sine. «Friske» dyr kaster nemlig mer av seg på gårdens bunnlinje.
Å se skadde, møkkete, døende dyr er forferdelig. Det er imidlertid ikke der problemet med pelsdyrnæringen i første rekke ligger. Det er selve livet som dyra blir frarøvet - mens de påtvinges en meningsløs eksistens - som burde gi næringen dødsstøtet.
For oss som har fått et glimt av minken og revens ville slektninger, burde selve ideen om å avgrense dyras livslange bevegelsesradius til en håndfull desimeter i hver retning, dertil på nettinggulv, være frastøtende. Med bare et minimum av forståelse for sammenhengen mellom humanitet og dyrevelferd burde tanken på pattedyr i knøttsmå bur - fra fødsel til død - virke avskyelig. Det må derfor ha vært en bitter pille å svelge for oppdrettsmotstandere i SV og Ap at noe av det siste regjeringen rakk å gjøre var å nedsette et utvalg for å gjennomgå pelsdyrnæringen. Mandatet bærer nemlig preg av at det satt en landbruksminister fra Senterpartiet ved roret under utformingen. Med 647 tegn beskrives næringens økonomiske fortreffelighet med begreper som «lønnsom», «livskraftig» og «internasjonalt konkurransedyktig». Med beskjedne 156 tegn pekes det på at virksomheten er omstridt og har etiske implikasjoner.
Etiske implikasjoner trumfer selvsagt ikke alt. Et samfunnsmaskineri er et komplekst system av kompromisser og avveininger. De vanskeligste debattene får vi der et etisk prinsipp (for noen) skal veies opp mot et annet ditto (for andre). Det kan også være vanskelig å treffe beslutninger der det finnes etiske motforestillinger mot noe som ellers gir stor samfunnsmessig uttelling, økonomisk eller på annen måte. Desto enklere burde denne saken være. Ifølge Landbruksdepartementet har pelsdyrnæringen en årlig omsetning på 400 millioner kroner. En god sum penger, men forsvinnende lite sammenlignet med for eksempel fiskeoppdrett (godt over 30 milliarder). Antall årsverk i pelsdyrnæringen er 300. En mininæring, med andre ord.
De fleste av oss er ikke absolutte i alt. De færreste av oss er fanatiske. Vi spiser kjøtt, vi mener jakt er greit. Mange av oss prøver å kjøpe fjærfe og egg fra produsenter der fuglene har det ålreit mens de lever, men vi kaster vel ikke de seks eggene dersom vi i all hast bommet i butikkhylla. Noen av oss forsøker å holde tunga rett i munnen når vi handler, både av kvalitetshensyn og med tanke på dyrevelferden. Men som skrevet innledningsvis: det er ikke alltid lett.
Svært lett burde det være å fortørnes over at skarve 300 årsverk gir legitimitet til statlig velsignet dyremishandling. Rundt én million dyr får aldri leve med et minimum av verdighet. I den andre enden av deres stund på jorden ligger ikke livsviktig medisin, grensesprengende teknologi eller andre nødvendigheter som ville få pragmatikeren i meg til å nøle. Der ligger det bare skinnfiller og forfengelighet.
Og om noen fortsatt lurer på hva reven sier, er det bare å stoppe opp og lytte: «La meg slippe dette. Vær så snill. Nå.»