Liv Holm Eide og Paul Chaffey tegner et spennende framtidsperspektiv i sin kronikk i Dagsavisen (28/5) om hvordan norsk skole bør forandre seg som følge av nye læringsverktøy. De skriver blant annet at det i fremtiden ikke vil være behov for å terpe Welhaven. Men vi må være forsiktige med å kaste ut tradisjonell kunnskap fra skolen. Vi må bruke nye digitale hjelpemidler til å lære om Welhaven og hans vakre poesi, ikke ta Welhaven ut.
De «digitaliseringsfrelste» ønsker en skole hvor alt forandres; coacher erstatter lærere, smarttavler erstatter krittavler og nettbrett erstatter bøker. Det andre ytterpunktet er de som vil at skolen fortsatt skal være «skolsk» med tavle, kritt, bøker, stille konsentrasjon, klassisk pugging av lagret kunnskap, vektlegging av karakterer og eksamen. Ingen av disse gruppene vil nå frem. Lærerne, som er de som kjenner elevene best, må styre hvordan undervisningen skal foregå. De må kunne benytte teknologiske nyvinninger til det beste for elevene, men må ha forutsetning og kunnskap nok til å bruke nyvinningene på en smart måte. Digitale hjelpemidler må være et gode, ikke et hinder. Vi må derfor legge til rette for gode digitale løsninger i skolen.
For de fleste vil ny teknologi være et verktøy for å nå mål vi har i dag; nemlig å gi alle elever grunnleggende ferdigheter i skriving, regning og lesning, samt i IKT. Dessuten skal alle elever oppleve mestring, og vi ønsker å hindre frafall. Tidlig innsats og tilpassa opplæring slik at alle elever lykkes på skolen, uansett forutsetninger og faglig ståsted, må sikres. Den dyktige pedagogen er og vil bli nøkkelen for å nå disse målene, men teknologien gjør dette enklere.
Ny teknologi kan gi svar på skolens utfordringer. Et av hovedproblemene i skolen er at elever som faglig skiller seg ut, enten fordi de sliter eller fordi fagene blir for lette, får for dårlig oppfølging og opplæring. Nye digitale verktøy gjør oppgavene automatisk tilpassa nivået og progresjonen til den enkelte eleven, uten nivådeling av klassen. Dessuten kjeder mange elever seg. Motivasjonen er lav, og ofte er elever passive i undervisningen. Internasjonal skoleforskning viser at å aktivisere elevene øker motivasjonen og læringsevnen. Det utvikles nå masse gode pedagogiske digitale verktøy som lett aktiviserer elevene. Det øker læringslysten og motivasjonen.
Mange lærere klager med rette over økt byråkrati. Det er ikke lenger slik at verken myndigheter eller foreldre vet hva som skjer i klasserommet. Den faglige utviklingen følges nøye på individnivå, men dette koster både tid og penger. Og ikke minst frustrerer det forståelig nok mange lærere. Som på andre områder i samfunnet; teknologiske løsninger kan lette arbeidsbyrden knyttet til rapporteringen betydelig.
Min påstand er at Arbeiderpartiet har forstått hvilke muligheter som ligger i ny teknologi i skolen. Derfor ble hele vår årlige Kunnskapskonferanse 31. mai viet til temaet. Men hvis vi skal lykkes, må det mer til enn at det vedtas ambisiøse mål på Stortinget. Politikere på alle nivåer; i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, må gi skolene økonomiske midler til utstyr og digitale læremidler. Dessuten må vi gi lærerne pedagogisk IKT-kompetanse. Her trengs et etterutdanningsløft, og dette må skje i en strategisk og målretta ramme. Arbeiderpartiet har også vedtatt at vi vil stimulere til utvikling av smarte digitale læremidler og at disse kvalitetssikres. Det må forskes på IKT i skolen, og alle lærerutdanninger må gi studentene IKT-kompetanse, slik at de er i stand til å bruke teknologien.
Skolen har fortsatt det vakreste, men mest hårete målet man kan forestille seg: Å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Den skal gi hver elev kyndighet til å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig overskudd og vilje til å stå andre bi. Teknologien skal hjelpe oss til å nå dette målet.