Det er på tide at vi begynner å behandle vold i ulike nære relasjoner og i ulike befolkningsgrupper på lik linje.

I dag er majoritetens partnervold privilegert i myndighetenes satsing fordi den regnes som «generell» vold, mens vold i minoritetsfamilier – og særlig vold mot døtre – er «spesiell». Slike todelinger er avleggs i et flerkulturelt samfunn.

«Vold i nære relasjoner» er navnet på hovedstrømmen i myndighetenes tiltak mot vold i familien. Justisdepartementet har ansvaret, og politikken har blitt utviklet gjennom en rekke handlingsplaner. I denne strømmen er det satset store ressurser på kompetanse- og institusjonsbygging. Vi har et nasjonalt kunnskapssenter, regionale sentre skal bistå første- og andrelinjetjenesten, og stadig flere kommuner lager lokale handlingsplaner.

Den systematiske satsingen kan særlig føres tilbake til Kvinnevoldsutvalgets rapport fra 2003. Utvalget hadde fokus på partnervold, men argumenterte samtidig for en bred definisjon av vold i nære relasjoner som blant annet inkluderte tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. På den andre side avgrenset utvalget seg fra disse temaene, offisielt fordi de allerede var behandlet i egne handlingsplaner. Men en årsak var nok også klimaet i norsk offentlighet. Drapet på Fadime Sahindal i januar 2002 ga et intenst fokus på tvangsekteskap og æresdrap, som mange mente bidro til å demonisere muslimske menn og bagatellisere etnisk norske menns «vanlige» partnervold. Et tungt fokus på (hvit) partnervold var ment å kompensere for denne skjevheten. Den uintenderte konsekvensen var at utvalget undergravde sin egen brede voldsdefinisjon.

Regjeringen svarte med å adoptere den inkluderende definisjonen av vold i nære relasjoner, men samtidig institusjonalisere den ekskluderende arbeidsdelingen. Arbeidet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse ble fortsatt organisert i separate handlingsplaner med Barne- og likestillingsdepartementet som koordinator, mens Justisdepartementet koordinerte de såkalt «generelle» planene som i realiteten gjelder partnervold (og barn som vitner til slik vold). Vold i nære relasjoner defineres som samlebetegnelse for vold i alle slags nære relasjoner, men i praksis betyr det partnervold, altså vold i én slags nær relasjon. Institusjonsbyggingen har med andre ord privilegert partnervold, fordi den har status som «generell vold». Samtidig er disse privilegiene skjult av den tvetydige begrepsbruken.

Nå vil noen innvende at selv om partnervolden er privilegert, så er da kvinner med minoritetsbakgrunn i høyeste grad inkludert i tiltakene. Da må vi spørre hvordan. Det er lang tradisjon for å behandle «innvandrerkvinner» som én av flere «særlig utsatte grupper» i voldsfeltet. For øvrig bygger politikken på det vi vet om vold i hvite, norske familier. Det typiske voldsbildet er mannen som terroriserer og bryter ned sin partner gjennom psykisk og fysisk mishandling over år, samtidig som han innimellom bedyrer at han angrer og skal endre seg. Anger hører også med til det kulturelle «skriptet» i rettssalen.

I noen familier med minoritetsbakgrunn ser imidlertid partnervolden annerledes ut. Kvinnen utsettes ikke bare for vold fra sin ektefelle, men også hans foreldre og/eller andre slektninger. I noen tilfeller kan til og med kvinnens egen slekt være med. I slike familier og miljøer er vold i større grad uttalt akseptert, og det forventes ikke at mannen angrer – snarere tvert imot. Dette er selvsagt en forenkling, men poenget er at slike varianter av partnervold usynliggjøres i en agenda som er basert på en hvit mal. Den såkalt generelle agendaen er i realiteten kvasi-generell, slik særlig MIRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har påpekt.

Tvangsekteskap har på sin side blitt håndtert dels som integreringsproblem, dels som «spesiell» vold med egne bevilgninger og tiltak. Barne- og likestillingsdepartementets siste handlingsplan (2008-11) bar imidlertid bud om et visst skifte siden hovedstrømmens institusjoner trekkes inn i arbeidet. Dette passer godt sammen med en økende erkjennelse av at tvangsekteskap kun er ett aspekt ved et langt bredere problemkompleks der særlig unge, ugifte kvinner – men også menn – utsettes for vold, kontroll og tvang fra sine slektninger, av begge kjønn.

Samtidig sender myndighetene helt motsatte signal når planens flaggskip, minoritetsrådgiverne i videregående skole, og det nasjonale kompetanseteamet forankres i integreringsforvaltningen (IMDI). Dermed forsterkes inntrykket av at tvangsekteskap er et integreringsproblem og ikke et problem på linje med andre overgrep i familien. Det samme gjelder når departementet nylig flyttet arbeidet med tvangsekteskap fra samlivs- og likestillingsavdelingen til inkluderingsavdelingen.

Slike todelinger er problematiske når skillelinjene følger et allerede tungt etablert skille mellom «oss» og «dem». I Sverige var det én årsak til at partnervold og æresrelatert vold ble samlet i én handlingsplan. En integrert agenda vil bidra til en inkluderende velferdspolitikk. Det vil også være lettere å anerkjenne likheter og forskjeller i voldsutøvelsen.