Nyheter

VIVA LA VITA!

Å minnes de døde har ikke bragt oss noen fred. Hevnfulle tradisjoner har brakt oss kunn til druknede Syriske barn ved strandkanten ved Egeer havet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Nok en dag i Oslo. Det første jeg gjør denne morgenen er å sjekke min facebook konto i seng min -lik mange andre folk. Kjære facebook forteller meg nå om den kommende vegetar festivalen, Adeles konsert i mai, at Oslo Writers League har sine månedlige samlinger, osv… En del positivitet, mange håp rundt oss, men vent et sekund! En av mine nærmeste har tagget meg på Khojaly Massacre Memorial, og noen andre har invitert meg for den kommende Armenian Genocide Anniversary. Spesielt etter den nylige beskyldningen i Karabakh, hva kan jeg gjøre som forventet som borger av menneskeheten?
Uansett hva, vil jeg ikke være en del av en felles hat; jeg vil ikke bære byrden til mine besteforeldres sorger og feiltakelser. Der det er mange røde linjer.
På en annen side tror jeg på at Azerbaijan og Armenia skal absolutt kjempe, men på en annen side bør de kjempe i for fattigdommen. Og jeg vet hva de vil si om meg. Hvis jeg ikke deltar i den Khojaly Massacre eventen vil jeg bli kalt for forræder. Hvis ikke jeg viser meg sammen med armenerne vil noen bruke disse kalde ordene. «Hva kan man forvente? Han er jo en tyrker». For å ta det kortfattet, dette er prisen man må betale for å være en radikal humanist. Å minnes de døde har ikke bragt oss noen fred. Hevnfulle tradisjoner har brakt oss kunn til druknede Syriske barn ved strandkanten ved Egeer havet.
I stedet for å tenke på hevn, vil jeg nå bruke min tid til oppdagelser av skjønnhetene som har blitt skapt av Armenere slik som Den store Arkitekten Sinan.

Sinan er født som sønn av en anstendig murer i en armensk familie. På grunn av den Ottomanske politiske situasjoen til sa den tiden ble han tatt ut av sin Orthodox kristne familie til å delta i den millitære skolen for å bli løfte opp fra bunnen av samfunnet til toppen sjiktene av Riket som mange av de dalevende eksemplene. Arkitekten Sinan har designet hundrevis av byggverk, fontener, broer, moskeer, sykehus og palasser som er mer stabile enn de moderne bygningene i dag. Arkitekten Sinan er Leonardo Da Vincien til det Ottomanske Riket. Mange av hans verker er spredt rundt til Balkan og Tyrkia. Han er et geni som ikke bare har gjort ekstraordinære arbeid, men har også samtidig lært opp mange elever som blant annet har designet Stari Mostar i Bosnia og Taj Mahal i India.

Uten tvil, hvis du spør de fleste tyrkere om hvem som er den største arkitekten i deres historie vil han eller hun først nevne navnet til Sinan og vil samtidig også fortelle at han er opprinnelig en armener -heldigvis har ikke den mørke propagandaen ennå ikke berørt den delen av historien.



10,000 Tyrkisk Lira med bilde av Arkitekten Sinan


Vi trenger ikke å reise så langt inn i tiden for å kunne bli mint om viktigheten av Armenere i den Tyrkiske historien. Den største moderlige figuren i den Tyrkiske filmindustrien er Adile Nasit som har vært hovedrolleinnehaver for mange filmer og teatre. Hun er tilsynelatende et av de mest innflytelsesrike personligheter I den tyrkiske filmkunsten og teatret blant annet med sin minneverdige omsorgsfulle latter. Men allikevel har ikke Adile Nasits personlige liv vært så omsorgsfull som hennes roller.  Den Tyrkisk-Armenske skuespillerens sønn Ahmet døde i en alder av 16 på grunn av en sjelden sykdom. I følge mange, har disse sørgelighetene i hennes liv påvirket henne til å spre hennes moderlige følelser til alle barn i landet. Adile Nasit har jobbet fra hjertet av å hjelpe barn.



Den Tyrkisk-Armenske skuespilleren Adile Nasit

 

I 1980 var Adile Nasit også med i et TV program for barn. Hennes prestasjonsevner har blitt til et fenomen blandt barn.
Disse menneskene og mange andre helter som ikke har blitt nevnt her er en del av den Armenske og det Tyrkiske felleskapet. Når som helst kan jeg sett meg ned på mine kne, ved å huske deres oppførsel og gjennomføring ved å løfte opp mine armer opp. Kriger, massakrerer og voldtekter er ikke vår felles historie. Hvem kan fortelle meg at i en krig der hvor ingen uskyldige ble massakrert? Ved å bevise hvem som har rett og galt i en sak, vil vi heller huske drap og de døde. Livet kan ikke forhandles med død. La oss ikke feire døden, heller feire livet!
Sercan Leylek,

Forfatter og konsulent hos Novarus

Mer fra: Nyheter