Debatt

Vippestaten Ukraina

Ekstremt mange aktører er på banen i Ukraina, men hva kan de egentlig vise til 2,5 er etter Maidan? Det kan gå fra vondt til verre i landet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Aktørbildet og situasjonen i Ukraina er svært sammensatt, uoversiktlig - og det tærer på. Det er det overhengende inntrykket etter å ha besøkt landet som er åsted for Europas eneste aktive krig. Det er et land hvor de gode og konstruktive kreftene sliter med å finne sammen og hvor silvilsamfunnsaktører sender inn likelydende klager til de samme instansene uten å klare å  koordinere med hverandre. Det utkjempes et drøss underdogkamper uten den nødvendige samhandlingen som skal til for å virkelig stake ut den riktige kursen for landet. Men det som er verdt å ta med seg, er at kampene tross alt utkjempes.


En lokalt ansatt i FN, som jeg møtte på en fortauskafe ved Maidan, fortalte om hvor slitne folk er. De er slitne av brutte løfter, korrupsjon, politikere som har slått politisk mynt på Maidan for egen vinning. De er slitne av reformer som aldri iverksettes og materialiserer seg. De ukrainske politikerne som er satt til å iverksette reformene mangler selv tillit til sitt eget lands institusjoner. For en kort tid tilbake ble en ny lov som krevde at folkevalgte redegjorde for sine eiendeler, iverksatt. Da kom det blant annet fram at svært mange hadde sparepengene sine i internasjonal valuta, snarere enn å stole på det ukrainske bankvesenet. Rapporten hadde en sterk og gjenkjennelig eim av kleptokrati.


Samtidig tærer konflikten i Øst-Ukraina på og brukes som politisk unnskyldning for ellers treig utvikling i landet. Det er veldig mye prat om alle reformene som er i gang i Ukraina: sikkerhetsreformen, det utstrakte antikorrupsjonsarbeidet, juridiske reformer. EU har nesten 250 rådgivere i Kiev. De sier at det går veldig bra, at det har tatt tid for det internasjonale samfunnet å bygge opp troverdighet og tillit, men at mye er på skinner nå. I korridorene kan man overhøre at EU nylig har tatt over ansvaret for å koordinere donorarbeidet: Det er mange som har spytta mye penger i Ukraina uten å ha fått de ønskede resultatene. Det internasjonale samfunnet er presset på å levere, men har ikke vært strenge nok og stilt tydelige nok krav. Nå må de vise resultater for å rettferdiggjøre pengebruken og at så mange er der.


"Be less of a journalist and more of a patriot" er en kommentar redaktøren Katja Gorchinskaya i Hromadske, et av landets få uavhengige medier, ofte får høre. Organisert nett-trolling, bevisste desinformasjons- og svertekampanjer og forfølgelse av journalister som prøver å gi et nyansert bilde av hva som foregår i Øst-Ukraina er dagligdags. Det er en  desillusjonert boble i Ukraina, hvor uavhengige medier og sivilsamfunn føler de må ta veldig mye av det ansvaret som i utgangspunktet burde ligget hos politikerne og er blant de få som ser fordelen av en nyansering av konliktbildet og styrke dialogen mellom partene. Korrupsjon undergraver alle institusjoner - både de som er blitt infiltrert av den og de som i folks øyne burde ha avslørt den.


En lokal talsperson for NATO sier at en av de store utfordringene i landet har vært å innføre internasjonale standarder for sivil kontroll over militæret og demokratisk oversight. Det er mange militære ledere som ikke vil gi fra seg makt. Styrkene i Øst-Ukraina er dårlig koordinerte - det er mange tilfeller av friendly fire, det er for mye drikking og  det er mange krigsveteraner som lider av posttraumatisk stressyndrom. Blant tidligere soldater er vold og alkoholmisbruk svært utbredt. NATO jobber med å få på plass et program for bedre ivaretakelse, slik at soldatene ikke bringer traumene med seg hjem.


NATO fungerer som en gulrot for politikerne. Så når NATO fremmer sine krav og de kravene tross alt bidrar til å bevege ting i riktig retning er det kanskje et tegn på at noe av det de gjør i Ukraina faktisk er av det gode - uten at det dermed betyr at NATO bør ta en mer aktiv rolle i konflikten. Faktum er uansett at NATO har høye standarder som må imøtekommes for at land skal vurderes til opptak i alliansen, og at arbeidet med disse standardene fortsetter frem mot 2020. Canada og USA er inne bilateralt. NATO spiller en ubetydelig rolle i konflikten i Øst-Ukraina, men de kan komme til å spille en viktig rolle i reformer i sikkerhetssektoren og militære som er til det bedre for landet.


Men økende fattigdom kombinert med hyklerske politikere og manglende levering av demokratisk fremgang i landet har gjort både befolkningen og sivilsamfunnet utslitte. Mange heller mot populistiske politikere fordi de tross alt er tydelige på hva de mener og hva de kan levere på. Heller en politistat enn det ulne visvasset som kommer fra politikere man i utgangspunktet ikke har tillit til, som er korrupte og som ikke tjener for å ivareta folkets interesser, men som utelukkende er opptatt av egne posisjoner og makt.


Overordna sliter de med korrupte og til en viss grad inkompetente politikere på den ene siden og en utmattende krigføring mot russiske marionetter og prorussiske separatister i Øst. Minskforhandlingene levner lite optimisme for å få ende på konflikten. Området er de facto russisk. Situasjonen for 1,5 millioner interne flyktninger er dårlig. De blir stigmatiserte, det er usikkert hvem som har økonomisk ansvar for dem og de blir av mange behandlet som forrædere siden de kommer fra øst.


Russland sitter definitivt på ansvaret i øst, uavhengig av om de også har mye støtte i den lokale befolkningen. De har brutt internasjonal rett og annektert Krim og de fører en lavintensitetskonflikt mot ukrainerne. Men vest i landet finner vi oligarkene, korrupte og hyklerske politikere. Befolkningen blir stående midt imellom og må leve med konsekvensene av begge. Et av de store problemene er at de gode kreftene som faktisk finnes ikke når tydelig nok frem. Det som er av gode resultater er ikke synlig for befolkningen, som blir sittende med et inntrykk av at det ikke er fremgang i det hele tatt.


Tildels er det et problem som går på virkelighetsoppfatningen som sterkt preges av gjensidig propaganda.Som i alle samfunn vokser avstanden mellom folkegrupper når populistene får mer taletid og appellerer til offeret i oss alle. Dette skaper polarisering og nye skillelinjer som tidligere var mindre viktige, slik som språk, stedsmessig tilhørighet, etc. Men i all hovedsak handler det om å følge opp ord med handling. Man må slå hardere ned på ukrainske politikere som ikke følger spillereglene, man må se på fremtidige muligheter for avholdelse av lokalvalg i øst under forutsetning av at russerne trekker seg tilbake militært og fjerner våpnene sine.


Folket må bli hørt, de må bli forstått og det må finnes politiske krefter som kjemper deres sak. Og nettopp derfor er arbeidet til reformvennlige politikere, til sivilsamfunnet og til en uavhengig presse ufattelig viktig.  Det er lett å bli desillusjonert, men initiativer som konferansen som avholdes i slutten av november og hvor om lag 1000 sivile samfunnstemmer deltar gir håp om at det tross alt er andre valg enn de autoritære fremover for Ukraina. Disse kreftene må koordineres enda bedre, slik at de står som en sterkere motkraft til de eksisterende maktstrukturene enn de gjør i dag. En styrket sivil motmakt kan bidra til å dytte reformarbeidet som tross alt gjøres i landet innenfor den juridiske sektoren og innenfor antikorrupsjon i riktig retning. Arbeidet fortjener verdenssamfunnets oppmerksomhet og fulle støtte.  


Ellers kan utviklingen i et slitent og fattig land med mange hjemvendte traumatiserte soldater, mye alkoholmisbruk og tiltakende kollektiv utmattelse fort resultere i tilstander hvor man ønska seg tilbake til en konflikt som var avgrensa til Krim, Donetsk og Luhuansk.


(noe forkorta versjon publisert som kronikk i Klassekampen, 2.12)  

Mer fra: Debatt