Våren har så vidt fått tak i byens blåis. På vei til jobb kommer morrasola så vidt opp over leiegårdene og treffer varmende i ryggen. Dag for dag vinner våren dragkampen mot vinteren. Det er håp i lufta.
Rockenaboen er likevel lei. Lei av å stabbe seg over isen. – Faen, det irriterer meg, sier han plutselig under et av våre korte rendezvouser utenfor porten.
Jo da, han er irritert over isen som er så jævlig glatt og som ingen har gjort noe med siden i januar. Da var Oslos snø og is nyhetsstoff og Dagsnytt 18-materiale. Vi lærte om kommunens brøytefond, var live inne fra Legevakta der de hvitkledde gipset hofter og håndledd som om de jobbet på akkord, og den politiske is- og snødebatten var brennhet. Men siden januar har det vært stille. Fra journalister, politikere og kommunen. Det eneste man hører er summingen fra tusenvis av avbitte banneord fra innbitte borgere på vei over byens torg og fortau. Det var som om det kom til et punkt der byen bare ga opp i et kollektivt «føkk it, ses til våren, dette får gud fikse, lykke til der ute». Siden er det bare blitt glattere og glattere. Strømennene med grusen forduftet.
Naboen stønnet. Han var lei. Og irritert. Irritert på kommunens slette innsats, absolutt. Men mest var han irritert på seg sjøl.
Ja ja, kommunen uffet jeg med. Dårlig jobb, bla bla, glatt ja, bla bla, vårløsninga ajaj, bla bla, kan bli ille, ja. Bla bla.
– Det som irriterer meg mest, sa han.
– Det som irriterer meg mest er at jeg er blitt en sånn som irriterer meg, sa han og tuppet i fantomgrusen.
Skjønner dere nå Oslo kommune hva dere har bidratt til? Dere har neglisjert byens borgere ut i klaging, syting, broddebruk og personlighetsforstyrrelser.
Likevel har vi ikke fått nok. Vi klager først over mangel på vinter (2017) og så klager vi på at det faktisk blir skikkelig vinter (2018). Og når vinteren endelig nærmer seg slutten, nei, da pakker vi oss inn i bilene våre, kommanderer familien inn i beksøm og vadmel og drar for å oppsøke den.
Det er tid for påske igjen. Og det er utenkelig å være blant de hippe, halvintellektuelle som nyter påskens fri best i solveggen med et glass Chablis og et fillete eksemplar av Proust i hovedstaden. Nei, jeg kan ikke komme meg fort nok ut av byen og opp i fjellet, inn i snøen. Som om hjernen min var kjemisk renset for de månedene som ligger bak oss og for minner fra påsker som har vært. Jeg har et ekstraordinært romantisk forhold til påsken. Til fjellet. Til hytta. Det er nesten sykelig.
Glemt er forbannelsene av bakglatte ski og følelsen av å bite seg i underleppa og kvele et faenihelveteidetsvartestefaen. Glemt er de ynkelige klynkene man presser ut av seg i det staven skjærer gjennom snøskorpa og river med seg en forsvarsløs overkropp og nakent håndledd ned i den isende snøen. Glemt er timer med snømåking og rått dopapir.
Borte er også røyken som velter inn i stua fordi et ekorn har dødd i pipa eller at du bare har glemt å åpne spjeldet. Glemt er hvor tørr en kneipp rekker å bli til påskeaften og hvor ufattelig drittlei man kan bli salamipølse. Glemt er også besvergelsene om at man ALDRI mer skal spise Kvikk Lunsj igjen. Glemt er klissete appelsinfingre. Og ikke minst er følelsen av rødklister i håret, på jakka, på skoa, på veggen, i sofaen fortrengt. Det er en pussig menneskelig egenskap å bare huske det fine.
Om et par måneder var vinteren 2018 den fineste i manns minne. Glatt? Nei, det kan jeg ikke huske.