TETT ELLER IKKE? Hvis småhusområder ikke fortettes, må boligene bygges andre steder. Da vil med stor sannsynlighet klimagassutslippene bli større, skriver Petter Næss. FOTO: MORTEN HOLM/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Villedende fra villastrøkene

Transformasjon av sentrumsnære småhusområder er mest gunstig for klimaet.

Det har vært høy debattemperatur i forbindelse med Oslo kommunes planer om transformasjon av villaområder, senest i innlegget «Tre CO2-myter som må begraves» i Dagsavisen 6. november. Der hevder Knut Elgsaas, Marianne Storhaug og Hans Christian Oppsann at bymessig transformasjon av småhusområder ikke bidrar til å redusere klimagassutslippene. Hovedargumentene er at nybygging som erstatning for eksisterende bygninger er energikrevende og medfører CO2-utslipp, og at tettere bebyggelse gir mindre vegetasjon i de transformerte småhusområdene og dermed redusert binding av CO2. Dette siste argumentet framføres også i en artikkel i Akersposten 5. november av Johs. Oraug. Artikkelforfatterne hevder å støtte seg på faglig ekspertise, men ingen av ekspertene som nevnes, står oppført i Google Scholar med publiserte vitenskapelige artikler om klimakonsekvenser av byutvikling.

Det er selvfølgelig riktig at det krever energi å bygge, og at redusert vegetasjon i et område gir redusert binding av CO2. Men det artikkelforfatterne «glemmer», er at de boligene som ikke bygges i de aktuelle småhusområdene hvis transformasjonen skrinlegges, da må bygges et annet sted. Klimagassutslippene ved en slik alternativ lokalisering vil med svært stor sannsynlighet bli mye større enn ved transformasjon av sentrumsnære småhusområder.

Elgsaas, Storhaug og Oppsann så vel som Oraug ser dessuten ut til å ignorere transportkonsekvensene av å bygge i ulike deler av storbyområdet og de betydelige klimagassutslippene transporten fører til.

La oss for enkelhets skyld anta at valget står mellom enten å transformere en kvadratkilometer småhusområder i samme avstand fra Oslo sentrum som Smestad, eller å bygge det samme antall ekstra boliger som transformasjonen ville gi, på steder lenger ute i byområdet (f. eks. Heggedal og Gullhella i vest eller Ski i sørøst). Hvis vi antar en områdeutnyttelse etter transformasjonen på 80 prosent, gjennomsnittlig boligstørrelse i den nye bebyggelsen på 80 m2 og gjennomsnittlig 2 beboere per bolig, vil det bli ca. 20.000 innbyggere i den transformerte kvadratkilometeren, mot ca. 3000 i dag, altså en befolkningsøkning på 17.000 personer.

Hvis transformasjonen ikke gjennomføres og boligene til de 17.000 beboerne i stedet bygges i ytre deler av byområdet, vil det gå med mye mer areal til utbyggingen, siden det normalt bygges med lavere tetthet der. En områdeutnyttelse på 20 prosent er kanskje realistisk, og det er vel også trolig at hver bolig gjennomsnittlig vil være større, la oss si 120 m2. Da vil bygging av de boligene som skulle vært bygd i transformasjonsområdene, kreve om lag 3,5 kvadratkilometer nytt byggeareal i de ytre områdene. Denne nedbyggingen vil ha langt større konsekvenser for CO2-bindingen enn tap av vegetasjon i transformasjonsområdene – et tap som for øvrig kan reduseres ved å anlegge grønne tak, plante trær og klatreplanter, redusere veibredder og parkeringsareal, og legge de parkeringsplassene som likevel skal inngå, under jorden.

En tommelfingerregel sier at energien som går med til materialforbruk og oppføring av bygningene i en by, utgjør 7–10 prosent av energibruken til oppvarming, kjøling og drift av bygningene. Eneboliger og andre småhus trenger mer energi per kvadratmeter til oppvarming og kjøling enn blokkleiligheter (se https://www.ssb.no/en/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14). Siden golvarealet også som regel er større i eneboliger, blir energibehovet til oppvarming og kjøling en god del større ved bygging i utkanten av byområdet enn ved transformasjon av sentrumsnære småhusområder til tett bybebyggelse.

Enda større er forskjellen i CO2-utslipp fra transport, som vi har drevet omfattende forskning på (se f. eks. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0305900617300569?via%3Dihub. De som bor mer enn 22 km fra Oslo sentrum, reiser gjennomsnittlig seks ganger så langt med bil som dem som bor under 6 km fra sentrum (se figuren).

boligreise

Ukentlig reiselengde med bil til arbeid og for syv ikke-arbeidsrelaterte formål blant innbyggere bosatt i ulike avstandssoner fra Oslo sentrum (N = 1061). Kilde: Næss, Strand, Wolday & Stefansdottir, 2017, s. 32.

 

Mens en beboer i et transformert småhusområde som f. eks. Smestad typisk vil slippe ut litt under 1,5 kg CO2 per dag fra transport innenfor byregionen, er utslippet to og en halv til tre ganger så stort når boligen ligger 20–25 km fra Oslo sentrum.

I tillegg til å være langt gunstigere klimamessig enn byutvidelse, kan transformasjon av sentrumsnære småhusområder redusere sosial segregasjon, noe artikkelforfatterne ikke kommer inn på. Få europeiske byer har en så sterk øst-vest-segregering som Oslo. Fortetting på Smestad og i andre sentrale villaområder kan motvirke dette.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!