Fagforbundets Mette Henriksen Aas tar i denne avisen til orde for at Staten bør ta ansvar for å løse pensjonsfloken ved Den Norske Opera & Ballett. Vi kunne ikke vært mer enige. Det sier seg selv at Staten må ta ansvar for problemer ved en institusjon som Staten selv finansierer og styrer. Det vi derimot ikke er helt enige i er at pensjonen er en sosial ordning. Pensjon er en del av lønna til kunstnerne ved Operaen, akkurat som i samfunnet ellers.
– Jasså, har du fått deg jobb i Staten? Ja, da er vel lønna sånn passe dårlig og pensjonsordningen veldig bra da?
Dette har vi vel alle hørt eller tenkt. Medlemskapet i Statens pensjonskasse er det beste med å jobbe i offentlig sektor sies det. Det er enighet blant folk flest om at lønna i det offentlige er ganske dårlig, i hvert fall om man sammenligner med privat sektor. Men det har i en årrekke vært greit fordi pensjonen har vært veldig god. Summen av en svært god pensjonsordning og en relativt lav lønn er lik en god livslønn og det er man fornøyd med.
Over til danserne og sangerne ved Operaen. Som de fleste har fått med seg har disse gruppene såkalte særaldersgrenser. Dette innebærer at når de har nådd en viss alder må slutte å arbeide. Som en kompensasjon for dette får de ta ut pensjon. Denne pensjonen er på ingen måte noe å bli rik av, men det holder i det minste til smør på brødet og avdrag på huslånet. Som i alle andre ansettelsesforhold er dette med pensjon noe man diskuterer i sammenheng med lønn og andre arbeidsbetingelser. Fordi pensjon er en del av lønna her som ellers i samfunnet.
Så til Staten, eller Kultur-departementet i dette tilfellet. Departementet har lenge signalisert at de ønsker å kvitte seg med disse brysomme særaldersgrensene. De har foreløpig ikke funnet en lovlig måte å gjøre dette på, siden dette er hjemlet i en egen lov kalt Operapensjonsloven. Videre sier Arbeidsmiljøloven at dersom arbeidsgiver ønsker at arbeidstaker skal gå av før pensjonsalder må arbeidsgiver kompensere med pensjon fra den datoen arbeidstakeren må slutte å jobbe. Dette gjelder altså ikke bare for Operaen, men for alle arbeidsforhold. Skal man kutte i pensjonen til en arbeidstaker kutter man altså i livslønna til vedkommende enten hun er danser, politi eller sykepleier.
Heldigvis, kan man kanskje si, står det altså noe lovverk og juridiske floker i veien for Kulturdepartementets plan foreløpig. De ser nemlig for seg å avvikle særaldersgrensene og heller gi kunstnerne en etterlønn som skal brukes til omskolering. Kunstnernes pensjonsordning har en verdi på nærmere 4 millioner kroner for en korsanger og over 8 millioner for en danser, mens etterlønnsordningen tilsvarer i overkant av halvannen million. Det sier seg selv at et så stort kutt i livslønna ikke kan aksepteres.
Som Henriksen Aas sier bør Staten ta ansvar for utfordringene dagens pensjonsordning skaper for Operaen. Ballet-mamma og siviløkonom Gøril Bjerkan lanserte en mulig løsning i vår: Pensjonsutgiftene til ansatte med særaldersgrenser bør løftes ut av regnskapet og dekkes av en særskilt årlig overføring fra Stortinget. Da slipper man de gjentatte og ressurskrevende diskusjonene om det regnskapsmessige underskuddet, og Operaens styre og ledelse kan konsentrere seg om den påvirkbare løpende drift.
Henriksen Aas og Gøril Bjerkan har rett. Operaens utfordringer er Statens ansvar og kan løses med et pennestrøk av Staten selv. Pensjon er en del av lønna og vi lar oss ikke avspise med småpenger i kompensasjon dersom den fjernes.