Innlegget er skrevet sammen med Gunnar M. Ekeløve-Slydal, ass. generalsekretær i Den norske Helsingforskomité.
Sentrale politikere i Arbeiderpartiet og ved Statsministerens kontor har ifølge mediene vært skeptiske til at Stortinget i 2008 nedsatte et utvalg for å utrede hvordan menneskerettighetene kan få en plass i Grunnloven. Utvalget har nå kommet med et forslag om å samle sentrale menneskerettigheter i et nytt grunnlovskapittel. Forslaget og drøftelsene som underbygger det viser at skepsisen mot å innskrive menneskerettighetene i Grunnloven er dårlig begrunnet.
Grunnlovsfesting løfter fram menneskerettigheter som Norge allerede er forpliktet til å respektere som part i internasjonale konvensjoner og som er blitt en del av norsk lov i menneskerettighetsloven av 1999. Det er med andre ord ikke snakk om å etablere nye forpliktelser, men å sørge for at de eksisterende får sin rettmessige plass.
I forhold til debatten om en uønsket rettsliggjøring av samfunnet, peker utvalget på at de sentrale menneskerettighetene stiller i en annen kategori enn øvrige rettighetsbestemmelser. De er nødvendige elementer i enhver demokratisk rettsstat og et supplement til de demokratiske prosessene for å beskytte enkeltindividets og mindretallets interesser.
De reduserer riktignok politikernes styringsrom ved å forby politikk som krenker menneskerettighetene, men dette er nødvendig for å sikre at alle skal kunne delta i samfunnet og folkestyret på like fot. «Det er vanskelig å se for seg en troverdig rettsstat og et godt demokrati uten ivaretakelse av de mest fundamentale rettighetene», slik utvalget formulerer det (side 56).
Den norske grunnloven av 1814 er den nest eldste i verden som fortsatt er i bruk. Det bærer den preg av på mange måter; ikke bare språklig. Et viktig skritt for å bringe den mer à jour var det såkalte tverrpolitiske forliket om stat/kirke i 2008 hvor det ble enighet mellom de politiske partiene på Stortinget om å ta inn i Grunnlovens verdiparagraf (§ 2) at «Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Rettsstaten og Menneskerettighederne».
Med en slik verdiparagraf er det naturlig at Grunnloven inneholder et eget kapittel med de sentrale menneskerettighetene. Forslaget mangler noen sentrale bestemmelser som retten til å ta del i sitt lands styre, retten til bolig og positive rettigheter for noen av de sårbare gruppene (blant annet funksjonshemmede og kvinner), men det viktigste er likevel å arbeide for at det vinner gehør. Samlet sett utgjør det et meget godt utgangspunkt for en revisjon som virkelig forbedrer Grunnloven på dette viktige området.
Ifølge Grunnlovens § 112 må forslag til grunnlovsendringer fremsettes i løpet av de tre første storting i en stortingsperiode, og behandles i første, andre eller tredje storting i neste periode. Dermed vil det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får anledning til å uttale seg.
Det er viktig at det sittende Stortinget arbeider raskt med forslaget for at det skal bli mulig å vedta det på 200-årsdagen for Grunnloven i 2014, men like viktig er det at vi får en bred og god debatt om hvordan vi i pakt med forslaget kan få en Grunnlov som fullt ut uttrykker de verdier det norske samfunnet skal være tuftet på.
Det vil være en historisk dag, og den best tenkelige markering av Grunnlovens 200-årsdag om Stortinget 17. mai 2014 vedtar forslaget.