Debatt

Viktig å tenke langsiktig

Et scenario med flerårig global krise i matforsyningen vil være en utfordring for Norge.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norsk matforsyning er robust, og i et kort til mellomlangt perspektiv er det ingenting som tyder på at vi skal trenge å være bekymret for tilgangen på mat her i landet. Desto lengre tidshorisonten blir, desto større blir imidlertid usikkerheten. Dette må det tas høyde for i vurderingene av forsyningsberedskapen fremover.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har gjennomført en risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matforsyning på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Bakgrunnen for analyseoppdraget er Stortingets bestilling fra budsjettbehandlingen for 2016.

Et scenario med flerårig global krise i matforsyningen vil være en utfordring for norsk matsikkerhet. I dag er dette svært lite sannsynlig, og umiddelbare tiltak for å kunne møte en slik situasjon synes derfor ikke nødvendig. I et lengre tidsperspektiv øker imidlertid usikkerheten. Klimaendringer, økende knapphet på jord, vann og viktige mineraler, geo- og handelspolitikk kan føre til endrede forutsetninger. Vi kan derfor ikke tillate oss å se bort fra at sannsynligheten for et slikt scenario om 15–20 år kan fremstå som noe større enn i dag.

For å gjøre beredskapsmessige vurderinger er det viktig å ha oversikt over hvilke muligheter dagens produksjonsgrunnlag gir for omlegging, samtidig som vi må sikre oss at vi faktisk har evne og mulighet til å gjøre endringer om behovet skulle oppstå.

En alvorlig svikt i verdensmarkedet for korn og andre matvarer vil måtte føre til en styrt endring av produksjons- og forbruksmønsteret i Norge. Kjøtt, melk og ost vil i stor grad måtte erstattes av korn, grønnsaker, rotfrukter, poteter og fisk. En slik endret utnytting av produksjonsgrunnlaget og større bruk av fisk i kostholdet representerer sammen med redusert matsvinn i alle ledd, en beredskapsreserve. Per i dag er dette potensialet imidlertid ikke kvantifisert. Verken DSB eller andre myndigheter har oversikt over hvor store muligheter som ligger i en slik omlegging, ei heller hva som skal til av myndighetsinnsats og reguleringer for å gjennomføre den. En av våre viktigste anbefalinger er derfor å utrede potensialet for omstilling av produksjon og forbruk for å ha et bedre grunnlag for å vurdere matberedskapen. Siden langsiktig matsikkerhet er et viktig hensyn i landbrukspolitikken, vil slik kunnskap også kunne styrke kunnskapsgrunnlaget denne politikken bygger på.

Det er vanskelig å se for seg kriser hvor produksjonen i fiskeri- og havbruksnæringen ikke vil være tilstrekkelig til å dekke det innenlandske behovet for fisk. Spørsmålet knytter seg mer til hvor stor andel av energiinntaket fisk i praksis kan utgjøre. Under andre verdenskrig anbefalte Statens kostholdsnemnd å bruke 150 gram fisk daglig, tilsvarende om lag 225 kilokalorier per person per dag, eller 9 prosent av et totalforbruk på 2.500 kcal. Tilsvarende tok beregninger utført for Alstadheimutvalget i 1991 også utgangspunkt i at fisk kan dekke opptil 9 prosent av energibehovet. Dette er mye mer enn den gjennomsnittlige energimengden befolkningen i dag får fra fisk. Samtidig har det i løpet av de siste 25 årene vært en kraftig vekst i havbruksnæringen der energirike fiskeslag som laks og ørret dominerer. Selv om havbruksnæringen også vil bli rammet av en svikt i mulighetene til import av vegetabilsk fôr, er produksjonsgrunnlaget så stort at det antakelig uansett vil kunne gi viktige bidrag til kostholdet i en krisesituasjon.

Hovedfokuset i debatten omkring matvareberedskapen i Norge har vært på beredskapslagring av matkorn. Vår analyse viser at slik lagring ut fra dagens forsyningssituasjon ikke er nødvendig. Myndighetene må imidlertid ha mulighet til å treffe beredskapsmessige tiltak som ikke krever lang planleggings- og iverksettelsestid. Det betyr at det vil være viktig å ha forberedt planer for lageroppbygging, og at man sikrer at tilstrekkelig silokapasitet og annen infrastruktur for slik lagring opprettholdes. Samtidig er det viktig at myndighetene monitorerer utviklingen på verdensmarkedet slik at man kan iverksette tiltak for å styrke matvareberedskapen så tidlig som mulig når forutsetningene endrer seg. DSB foreslår at Landbruksdirektoratet i tillegg til det ansvaret de i dag har for administrativt tollvern, bør ha ansvar for å overvåke mulig risiko i verdikjeden for korn og fôrråstoffer.

Det viktigste i et nasjonalt beredskapsperspektiv er å opprettholde produksjonsressursene, ikke å maksimere jordbruksproduksjonen. I dette inngår både jordvern og ivaretakelse av den kompetansen som kreves for å drive jorden på en effektiv måte. Matjord er en begrenset ressurs. Under 3 prosent av Norges totalareal er dyrket jord og kun 1,3 prosent er egnet for dyrking av matkorn. Norge har en vesentlig lavere andel dyrket jord enn sammenlignbare land og er blant landene med lavest prosentandel dyrket jord i Europa. I tråd med politikken som er lagt til grunn mener DSB det bør utvises tilbakeholdenhet med å omdisponere dyrkbar jord til annet formål.

Beredskap er å ta høyde for det uforutsette. Det er derfor viktig å tenke langsiktig. Selv om tiltak for å styrke matsikkerheten ikke er påkrevet i dag, er det viktig at vi ikke steller oss slik at vi gjør situasjonen vanskeligere enn nødvendig hvis forutsetningene en gang i fremtiden endrer seg. For matberedskapens del dreier dette seg om å kjenne til hvilke muligheter vi har med de ressursene vi rår over, og være forutseende med hensyn til å sikre oss for fremtidige kriser.

Mer fra: Debatt