Debatt

VIF med flate dekk

Rekruttlaget rykket ned i 3. divisjon, A-laget har punktert og ligger på den mest anonyme plassen på tabellen. Supporterne fortviler. Det er en tung oktober i Vålerenga.

Bilde 1 av 2
Sam Johnson skriker ut sin frustrasjon mot Strømsgodset. Som så mange andre.

Sam Johnson skriker ut sin frustrasjon mot Strømsgodset. Som så mange andre. (Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix)

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av Reidar Sollie

Og for andre helg på rad hørte vi Ronny Deila snakke om det samme, om spillere som ikke gnistrer, om et energinivå som er fraværende.

Kort fortalt har Vålerenga punktert. Etter at laget hadde teft av noe for en måned siden, med seier over Brann og en gnistrende kamp mot Rosenborg (tap 2–3 på overtid) har lufta sivet ut. Og med flate dekk kommer man ingen vei i Eliteserien. Selv Vålerengas blasse målsetting om en 6. plass begynner å bli vrien å innfri.

Årsak? Noe mer enn mental kollaps. Høstens beste kamper ble spilt med Mohammed Abu og Daniel Fredheim Holm i hovedrollene. Ingen av dem spilte mot Strømsgodset i Drammen. Begge er skadet. Det forklarer noe. Men ikke det viktigste: Mangel på innsats. Og hvorfor det ser slik ut, har ingen svar på. Aller minst hovedtreneren sjøl, Ronny Deila.

De som følger VIF på sosiale medier begynner å få nok av utskjellingen og flosklene. "Hele klubben er en fiasko". Det er den definitivt ikke. Tvert imot, Vålerenga gjør usedvanlig mye riktig. Utenfor banen. Men det hjelper lite for utålmodige supportere. De er mest opptatt av det som skjer på banen.

Ti seire og ti tap er ingen skandale. Det er bare skuffende. Nå er allerede målet om medalje i 2019 hengt opp på Valle, men er det noen som tror på det?

Ronny Deila er kjent som en av Norges mest lidenskapelige trenere. De siste ukene har han hatt nesten like flate batterier som spillerne. Han er ikke sint, ikke rasende, bare resignert og skuffet. Lite er verre enn det. Også han må pumpes opp før de tre suiste kampene.

Likegyldighet er VIFs verste fiende. Mens Brann og Rosenborg gjør opp om gullet, skal VIF gli inn til en mulig 6. plass. I beste fall. Det skaper ingen feber. Men hadde laget gnistret av glød, hadde stemningen vært bedre. To hjemmekamper gjenstår. Det eneste VIF kan gjøre nå er å slippe ned skuldrene og vise spilleglede. Det er det omgivelsene vil se. Laget vil tross alt ikke rykke ned. Spillerne må benytte muligheten å gi av seg sjøl. Men det er den kollektive kraften vi vil se. Som vi så i de beste periodene mot Tromsø, Brann og Rosenborg.

Og prisene på sesongkort økes IKKE neste år. Det var budskapet fra VIF-administrasjonen denne uka. Det var da noe.

Men et lag som gnistrer vil mange betale mye mer for. Nå har man snart et halvt år på å bygge opp ny optimisme igjen.....Men hvordan?

Mer fra: Debatt