Femti år er gått, men kampropene vibrerer ennå i øregangene. «USA ut av Vietnam!» Folkemassen som flommet opp Karl Johans gate, var som en rennende elv.
Vietnam-krigen var på sitt verste i 1968. Blodbadet det året begynte med den nordvietnamesiske Tet-offensiven i januar. De amerikanske generalene hadde tatt det for gitt at fienden ville holde seg i ro under feiringen av vietnamesisk nyttår (Tet). I stedet iverksatte nordvietnameserne og den sørvietnamesiske frigjøringsfronten FNL et massivt angrep som endte med tusener av falne på begge sider.
Overgrep mot sivile er krigens vesen, og Vietnam-krigen var ikke noe unntak. En dag i mars 1968 rykket amerikanske soldater inn i landsbyen My Lai, hvor fiendtlig gerilja angivelig skjulte seg. Før solen gikk ned, hadde løytnant William Calley og hans menn massakrert 504 landsbyboere. Mange var kvinner og barn. Bilder som ble tatt på stedet, ble senere trykket i Time, Life og Newsweek.
De grusomme rapportene fra slagmarken ga støtet til heftige debatter i Vesten. Ikke minst i USA, hvor krigsmotstanden vokste fra måned til måned. Da republikaneren Richard Nixon kastet seg inn i presidentvalgkampen samme år, lovte han amerikanerne «en ærefull fred i Vietnam». Fire år senere sluttet partene fred ved forhandlingsbordet i Paris, men først to år senere tiet våpnene helt.
Vietnamesernes hat overfor USA var forståelig nok sterkt i mange år etter krigens slutt. Fra hovedstaden Hanoi kom kaskader av anti-amerikansk propaganda. Men nå er tonen en annen, for verden er ikke den samme som før. Mens Kina reiser seg med rå kraft, sender de vietnamesiske kommunistene stilltiende bønner til Washington om hjelp. Og nå blir de bønnhørt på en måte som blir lagt merke til langt utenfor landets grenser.
I nær fremtid, trolig i mars, vil et amerikansk hangarskip besøke Vietnam – det første siden 1975. Nyheten ble kunngjort av forsvarsminister Jim Mattis’ under hans snarvisitt i Hanoi i forrige uke. I havnebyen Da Nang, hvor USA landsatte flere hundre tusen soldater på 1960-tallet, pågår forberedelsene for fullt. En militær maktdemonstrasjon av denne typen vil med stor sannsynlighet utløse en kinesisk protest. Men for USA og Vietnam er det viktigere å markere at de nå er gode venner.
Grunnen til Vietnams nyorientering er Kinas utilslørte ambisjon om å styre utviklingen i Asia og verden. For vietnameserne er Xi Jinpings mye omtalte «kinesiske drøm» et mareritt. De to naboene har utkjempet flere kriger opp gjennom historien, den siste i 1979. Hver gang Kina har blomstret og ekspandert, har Vietnam måttet lide.
Nå er det Beijings forsøk på å annektere Sørkinahavet som uroer vietnameserne. Ledelsen i Hanoi oppfatter kinesernes atferd som ytterst provoserende. Som forfatter og historiker Howard W. French skriver i sin innsiktsfulle bok «Everything Under the Heavens»: «Hvis Kina lykkes, vil landet fullføre den største territoriale erobring som verden har sett siden det keiserlige Japans erobringer på 1930- og 1940-tallet.»
Kina og Vietnam har overlappende krav i dette havområdet, men stilt overfor den overlegne kinesiske marinen, har vietnameserne lite å svare med. For å imøtekomme noen av Vietnams behov, har USA de siste årene forsynt landet med lettere våpen og forsvarsmateriell. Vietnam har kvittert med å tillate besøk av amerikanske ubåter og destroyere, siste gang i 2016, da USS John McCain ankret opp i Camh Ranh Bay. Den virkelige John McCain førte et bombefly da han ble skutt ned over Hanoi i 1967.
De amerikanske soldatene ble hilst med taler og feiende hornmusikk. Men selv om båndene styrkes, har ingen av partene ytret noe ønske om å formalisere samarbeidet.
Washington arbeider i stedet på andre plan for å demme opp for Kina. Konturene av et gryende samarbeid mellom liberale demokratier som USA, Japan, India og Australia blir stadig tydeligere. Alle ser med uro på Beijings ambisjoner og vil gjerne bistå Vietnam på ulike vis. Samtidig fortsetter amerikanske marinefartøyer å patruljere Sørkinahavet. Nå og da styrer de demonstrativt inn i soner som Kina eksklusivt gjør krav på. Kina protesterer, men USA svarer alltid det samme, at «retten til fri ferdsel» gjelder uinnskrenket.
USAs – og Vietnams – problem er at Kinas anneksjon av Sørkinahavet fremstår som et fullbyrdet faktum. Det er ingen vei tilbake. I så fall må USA ty til massiv maktbruk, i verste fall krig. Fra amerikansk synsvinkel har utfordringene fra Kina og Nord-Korea mye til felles. I begge tilfeller er det fristende å sette ned foten, men kostnadene er for høye.
I det vietnamesiske kommunistpartiets toppledelse har Beijings atferd vært et brennhett diskusjonstema i mange år. Uroen blir ikke mindre av at Kina setter stadig større fotavtrykk i Vietnams to naboland, Kambodsja og Laos. I virkeligheten er begge i lommene på Kina. De neste tre årene skal 40.000 kinesiske arbeidere bygge en jernbane gjennom Laos. Togsporet begynner i Kina og ender i Thailand. Der kinesisk kapital flommer inn, etableres en avhengighet som svekker mottakernes politiske handlingsrom. «Etter min mening er ikke Kina bare Vietnams problem, men hele verdens,» uttalte et medlem av den vietnamesiske nasjonalforsamlingen forleden.
Så åpenhjertig er ikke lederen for landets kommunistparti, 73 år gamle Nguyen Phu Trong, som inntil videre velger sine ord med omhu.