En gang for lenge, lenge siden, i en tid som er forbi for alltid, fantes det noe som het politisk teft. Arbeiderpartiets legendariske og fryktede partisekretær Haakon Lie trengte bare å lukke opp vinduet på Youngstorget for å vite hva folk mente om en sak, sa man. Frps Carl I. Hagen kunne visstnok ta en telefon til svigermor på Dovre dersom han en sjelden gang ikke klarte å sniffe seg fram til hva som rørte seg i folkedypet ved hjelp av sin egen nese.
Nå er slike egenskaper overflødige. Stordata og fininnstilte algoritmer gir politikere, bedrifter og stater muligheten til å vite mer om oss enn vi gjør selv. Den mest lukrative valutaen på internett er ikke bitcoin, men personinformasjon.
Da det ble kjent at Cambridge Analytica har skaffet seg detaljert informasjon om 50 millioner amerikanere ved å tappe Facebook-kontoene deres uten informert samtykke, stupte aksjene til det sosiale nettverket. Til slutt ble toppsjefen Mark Zuckerberg presset på banen. Han sa pent unnskyld og lovet bot og bedring. Han ønsker å bli trodd på at Facebook kommer til å beskytte informasjonen om brukerne bedre i framtida.
Hva tenker han på? Dersom Facebook skal vokte våre opplysninger bedre, undergraver de totalt sin egen forretningsmodell. Zuckerbergs forsikringer er som om et oljeselskap skulle love at de skal finne opp en bil som går på vann, eller en produsent av antidepressiva skulle love å fjerne all ensomhet. Den eneste måten Zuckerberg kan holde et sånt løfte på, er å legge ned Facebook.
Zeynep Tufekci beskriver det slik i sin teknologispalte i The New York Times: Facebooks forretningsmodell går ut på at folk oppsøker nettstedet for sosial interaksjon mot å underkaste seg massiv overvåking. Resultatene av denne overvåkingen blir deretter brukt til å drive et sofistikert og ugjennomsiktig system som presist målretter annonser og annen påvirkning mot de samme brukerne.
Det er noe faustisk over Facebook. Johann Faust i Goethes fortelling selger sjelen sin til djevelen i bytte mot kunnskap. I våre dager ville Faust antakelig rundhåndet delt ut informasjon om både seg selv og sine venner uten deres viten, i bytte mot å kunne underholde seg med nametests og andre snedige psykologiske profileringsapper på Facebook.
Skandalen som involverer Cambridge Analytica var ikke et uhell, det var en konsekvens av den logikken Facebook er bygd rundt. Det virkelige problemet er ikke Cambridge Analytica, selv om det selvfølgelig høres litt mer spektakulært ut med en allvitende skurk som opererer i det skjulte, med stjålet materiale, i det ondes tjeneste, enn at den blåhvite nettsiden med likerknapper, bursdagsinvitasjoner og hjerting av kattebilder er banditten vi bør passe oss for.
Med unntak av Høyre har ingen norske partier vært i kontakt med Cambridge Analytica. Statsministerens parti sier dessuten at de droppet samarbeidet før det var i gang, fordi de opplevde at selskapet brukte altfor drøye metoder. Men Høyre og så å si samtlige andre partier, sier at de bruker Facebooks tilbud om datamateriale og analyser når de skal nå ut til velgere og sympatisører. De skryter til og med av hvor flinke de er til å spinne sin politiske reklame på den rette måten, til de rette menneskene, til rett tid, med det rette innholdet, takket være det de selv opplever som framoverlent og tidsriktig PR-arbeid. Leonid Bershidsky skriver i Bloomberg at Facebook er en aktiv medhjelper for politiske kampanjer, og at de muligens hjalp Trumps valgkamp mer enn Cambridge Analytica gjorde. Obamas valgkamp i 2012 brukte også Facebooks data aktivt for å rekruttere sympatisører.
Det er forståelig at tilgangen på stordata og personopplysninger er fristende for de politiske partiene. Det er også, på sett og vis, forståelig at de ser seg nødt til å delta i det digitale våpenkappløpet så lenge de vet at konkurrentene gjør det samme. Men at noe er forståelig, betyr ikke nødvendigvis at det er greit. Denne måten å kommunisere politikk på gjør noe med demokratiet vårt. Det er stor forskjell på en åpen, politisk debatt med blanke våpen – og propagandavirksomhet med skjult påvirkning som vi utsettes for uten å være klar over det. Det er forskjell på opplysning og fake news. Det er forskjell på å mobilisere egne tilhengere og å demobilisere motstandernes sympatisører.
Én ting er all den informasjonen vi pepres med av aktører som vil selge oss varer eller overbevisninger, eller begge deler. En annen ting er all den informasjonen som ikke klarer å trenge gjennom i et finmasket og finurlig rigget system som Facebook. Det vi aldri får høre om, det vi aldri ser. Aldous Huxley skriver i forordet til «Vidunderlige nye verden»: «Propagandaens største triumfer er oppnådd ikke ved å gjøre noe, men ved å la være å gjøre noe. Sannheten er flott, men enda flottere, fra et praktisk synspunkt, er stillheten om sannheten».