Debatt

Vi vil så gjerne hjelpe. Være nyttige

Kjære Inga Marte. Nå er det på tide å snakke fag igjen.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Du har vært, og er, min premissleverandør for jobben som skal utføres. Det har stormet litt på toppen den siste tiden og nå syns jeg det er på tide å snakke fag igjen, trykke på pauseknappen og se fremover. Midt oppi denne diskusjonen er det unge som faller fra, som ender opp i utenforskapet. De strever, og vi ser det, men det vi gjør er ikke godt nok. Du forvalter fremtiden til de unge, og vi, hjelperne, skal utøve politikken din. Dra lasset sammen, helst. Jeg vil at du skal se oss, hjelperne.

Der jeg jobber, i pedagogisk-psykologisk tjeneste, jobber vi nå med å hjelpe skolene til å hjelpe disse unge enda tidligere enn vi kanskje har gjort før. En ting skal være helt sikkert, vi vil så gjerne hjelpe. Være nyttige. For de sårbare, de ensomme og de som strever. Så er det slik at det er mange som vil det. Fra ulike etater og faggrupper. Og det som er litt rart, er at vi ikke alltid klarer å samarbeide om det. Å hjelpe altså. Selv om vi vil det samme. Hjelpe.

I møter med ulike instanser har det dessverre oppstått noe som av og til kan oppleves mer som ansvarsfraskrivelsesmøter enn samarbeidsmøter. Alle hjelperne fra ulike etater møter opp på skolen. Vi er alle enige om at det er behov for å hjelpe den unge, men plutselig så ble det så vanskelig. Dette med hva man har mandat til. Etter at møtet er over har man snakket om hvor vanskelig ting er, på skolen, hjemme, på fritiden. Men det er av og til et mandatsproblem her. Mandatet vårt, altså selve oppdrag som er gitt av gjeldene lovverk for de ulike hjelperne, blir kilde til forviklinger. Den unge er for syk, for frisk, for lite til stede eller for utfordrende til at hjelpen når frem. Sånn skal det ikke være. Det er for mange unge som faller mellom to stoler og står igjen som taperen, og møter ender med en bismak for alle parter. Men man har i hvert fall markert mandatet sitt. Vi kan så mye bedre, alle sammen. Og det finnes heldigvis noen gode eksempler på hvordan hjelperne kan nå frem med hjelpen. Tidlig. Slik at den unge ikke blir en symptombærer av mangelfull tilrettelegging og hjelp der de ikke har fått uttalt seg engang. Hjelperne må se mulighetene i mandatet sitt, ikke begrensningene.

Den unge lever ikke i isolerte bokser. Det er ikke en boks for fritid. En for skole. En for hjemme. Den unge er et helt menneske. Og når den unge trenger hjelp, kan det jo være smart at de som jobber innenfor disse boksene møtes, og tydelig enes om fordeling av ansvar. Og setter elevstemmen på dagsorden. Det vil sikre at den unge får uttalt seg om hva som skal til for at det skal gå bedre. Det ligger i PPTs mandat å samarbeide med barnehagene og skolene om tidlig innsats og forebygging gjennom kompetanse- og organisasjonsutvikling. Tjenesten skal gi generell støtte til god faglig og sosial utvikling for barn og elever.

Den siste tiden har det vært så mye snakk om enkeltindividet i mediene at dette arbeidet har fått en stemoderlig oppmerksomhet. Husk det da, Inga Marte. Vi driver med systemarbeid også. PPT utreder fortsatt enkeltelever og vurderer om den unge har behov for spesialundervisning, men vi dropper diskusjonen om § 5-1 akkurat nå.

La oss snakke om kompetanse- og organisasjonsutvikling. Om nærværsteam. Dersom man skal sikre like muligheter for opplæring og utdanning kan man ikke bare jobbe med individet, man må jobbe med hele systemet rundt. Altså ikke bare innen disse enkeltboksene. Dette innebefatter med andre ord også familien og andre arenaer eleven ferdes på. For man vet jo at tidlig frafall fra grunnskolen er en risikofaktor for permanent utenforskap.

I Stortingets strategi for god psykisk helse (2017-2022) «Mestre hele livet» vises det til at personer uten videregående opplæring har lavere inntekt, svakere arbeidsmarkedstilknytning, økt risiko for fysiske og psykiske helseplager, større sannsynlighet for bruk av offentlige trygde- og stønadsordninger og økt sannsynlighet for kriminalitet. Beregninger gjennomført av Senter for økonomisk forskning (SØF) viser at dersom fullføring av videregående opplæring økes fra 70 til 80 prosent, vil det innebære en kostnadsreduksjon for samfunnet på anslagsvis 5,4 milliarder kroner for hvert kull. Det er med andre ord ingen vinnere når en elev faller fra skolen. Verken eleven selv eller samfunnet.

I nærværsteamet, som PPT tok initiativ til å etablere etter mange erfaringer med oppfølging av veldig komplekse og sammensatte individsaker, jobber vi med det. Med hele menneske, så tidlig som mulig slik at den unge får hjelp før det blir så komplekst og tungt at alle blir rådville. Bydelen stiller opp, med utekontakter, barnevernspedagoger og helsesøster. PPT stiller opp, som initiativtaker og deltaker. Skolen er også med, for de som jobber der kjenner som regel den unge best. Så blir det en tverrfaglig diskusjon, i nærværsteamet. Om en ung som kanskje trenger litt hjelp, raskt, slik at det ikke blir behov for mye hjelp senere. Nærværsteam jobber ut ifra en tankegang om at den unge skal raskt tilbake og føle seg ivaretatt. Man skal øke nærværet ved å se helhetlig på livet til den unge. Se om det er behov for å øke de beskyttende faktorene i livet. Slik som mestring på skolen og trygge relasjoner til voksne, på skolen og hjemme. Og det som er så gøy er at vi har det gøy mens vi hjelper. Fordi vi hjelper, i kraft av vårt mandat og i kraft av å ville hjelpe. Og hjelp nytter. Vi bidrar til å fremme god psykisk helse. Ved å snakke om, og etterpå med, den unge kan man som hjelper utprøve tiltak innenfor disse enkeltboksene den unge ferdes i slik at det blir en helhet. Så øker man sjansen for at den unge vil på skolen. Vil lære. Kan lære. Kan delta i fritidsaktiviteter. Kan være med venner. For vi, hjelperne, ser etter ressursene. Hos den unge og hos oss selv. Vi melder oss på fremfor å skrive oss ut av å hjelpe.

Så la oss jobbe videre med dette. Med å sammen hjelpe hele mennesker. For de unge trenger oss. Og vi har faktisk ganske mye å bidra med. Sammen. Og hver for oss. Men mest sammen.

Mer fra: Debatt