«Vi vil ligge øverst!» var en av de mer humoristiske parolene hos kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under humoren var budskapet selvsagt knallhard politikk. Nyfeministene ville vise at sex og det som skjedde på soverommet i høyeste grad var politisk og ikke kunne løsrives fra samfunnets strukturer. Maktbalansen på soverommet skulle endres. Og om man ville avskaffe patriarkatet og mannsdominansen ellers i samfunnet, så var soverommet selvsagt ikke noe unntak. Kanskje heller et utgangspunkt.
Sex og makt har vært områder som feminister i akademia også har undersøkt og det er få ting som har forvirret meg mer enn når man skal putte akademiske begreper på alle (de snodige) tingene som kan skje i loppekassen og med menneskers seksualitet. Et minne som har brent seg fast i hukommelsen er da jeg satt storøyd på en forelesning i «Kvinne- og kjønnsteori 101» på Universitetet i Bergen og lærte om kampen for horisontal sex (altså ingen over, ingen under, alle på siden). For dem som mente at sex, feminisme og makt var tett sammenknyttet var streben etter lik sex mellom menn og kvinner viktig. Når soverommet også var en kampsone skulle den horisontale sexen være den frigjørende redningen. Flat struktur. Poststrukturalistene prøvde også å etablere et nytt språk for hvordan det skulle snakkes om sex, for å gjøre soverommet og måten det snakkes om sex mer likestilt.
«Thomas slår hoftene hennes røde og graver seg inn, river opp korsettet og kaster det på gulvet. 'Du er så deilig,' sier han igjen og igjen, mens han biter henne i nakken og halsen, lugger, knuller henne hardt, knar huden og suger i brystvortene.» Utdraget er hentet fra boka «Ildfuglen» og er skrevet av Hedda H. Robertsen. Boka kommer ut i dag og er bok nummer to etter den svært erotiske «Skutt i filler av Mads Mikkelsen». På coveret til boka er det bilde av en kvinne. Kjolestroppen og den ene bh-stroppen har falt ned. Hun har bind foran øynene. «Ildfuglen» er også sterkt erotisk og ønsker samtidig å stille noen grunnleggende spørsmål om underkastelse og kjærlighet, om smerte og overlevelse. Flere unge kvinner har det siste året skildret de underlige gråsonene mellom sex og begjær i bokform.
Robertsens bok treffer tidsmessig hvor det også er en voldsom hype rundt «Fifty Shades of Grey» av Erika Leonard James, som kommer på norsk på Gyldendal i høst. «Fifty Shades of Grey» viser at det ikke alltid er noen sammenheng mellom litterær kvalitet og litterær suksess. Fortellingen om ungjenta Anastasia Steele som innleder et forhold til den eldre Christian Grey, hvor pisking, slag og underkastelse er det sentrale, har solgt i mengder. Den har fått amerikanske kvinner interessert i husmorporno, og flere anmelderne til å rive seg i håret. Det finnes en lang tradisjon av erotisk litteratur. Fra Jens Bjørneboes «Uten en tråd» og «Nattønsket» av Anne B. Ragde, til «Lyst» av Elfriede Jelinek. Dette er eksempler på litteratur der seksuelle grenser utforskes. «Fifty Shades of Grey» har likevel klart å provosere. Hvorfor vil en kvinnelig forfatter og feminist skrive om en ung jente og en gammel mann med elementer av vold? Hvorfor lese om det? Kritikerne mener at moderne kvinner har glemt hva kvinnebevegelsen har kjempet fram, og at leken med underkastelse kan være farlig.
I USA har en forklaring på populariteten også vært lesebrettene. Folk kan lese disse bøkene på T-banen uten at medpassasjerene kan se hva de leser. Bøkene kjøpes anonymt. Noen kommentatorer mener at suksessen videre er et resultat av pornoens gjennomslag på nett. Flere har fått en erfaring med den, liker det kanskje, men synes at bildeversjonen blir litt i meste laget. Med tv-serier som for eksempel populære «Girls» (som også er opptatt av underkastelse) og «Sex og singelliv», har kvinnelig seksualitet for egen nytelses skyld blitt dramatisert. For den feministiske bevegelsen har kvinner som kommer vært et viktig frigjøringsprosjekt. Der feminister på 1970-tallet ønsket en større bevissthet rundt makt og begjær for å endre strukturene, provoserer populærkulturen med en leflig med underkastelsen. Det ser ut til at det har skjedd en vending fra et politisert syn på sex og at mannlig aggresjon henger sammen med strukturer ellers i samfunnet, til en større vilje til undersøkelse.
Men må det være slik at det som skal være opphissende (spesielt for unge jenter som er opptatt av likestilling) alltid må ta hensyn til maktstrukturene, og heller ikke kan være apolitisk nettopp fordi det er skrevet av kvinne? Helt siden den forelesningen i 2005 da jeg noterte flittig under forelesningen om horisontal sex har spørsmålet dukket opp i hodet med jevne mellomrom, men aldri blitt besvart. På Nokke Feita Volum 2 rapper A-lagets Vågard Unstad «at skam og nytelse går hånd i hånd» og jeg tenker at det må være lettere å synge om sex enn å skrive kommentarer.