Kjøp av instrumenter er den første og største kneika for at unge skal delta i musikklivet, skriver De unges orkesterforbund. ILLUSTRASJONSFOTO: FRANK MAY/ NTB SCANPIX

Kjøp av instrumenter er den første og største kneika for at unge skal delta i musikklivet, skriver De unges orkesterforbund. ILLUSTRASJONSFOTO: FRANK MAY/ NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

29-05-2018

Vi vil fjerne kulturklasseskillet

Takk til Henrik Hovland for å ta opp spørsmålet om klasseskiller i kulturen, og for oppsiktsvekkende eksempler på hvordan kulturen og idretten her lever i to forskjellige verdener.

Det var interessant å lese om St. Hallvard-guttene, som har blitt et gregoriansk kor i verdensklasse til prisen av å drive en halv kunstgressbane.

Vi vil gjerne likevel nyansere bildet av det klassiske musikkmiljøet, som blir beskrevet som «dominert av den etnisk norske øvre middelklassen som har råd til å betale for privattimer». De Unges Orkesterforbund (UNOF) organiserer over 5.000 barn og ungdommer, som spiller i 176 orkestre over hele landet. En stor andel av dem som spiller instrumental klassisk musikk er medlemmer hos oss.

Inkludering har vært et område som har blitt viktigere for oss de siste årene, og vi har derfor undersøkt hvilke hindre som finnes for å delta i våre orkestre. Det viser seg at en stor andel av orkestermusikerne har en annen bakgrunn i tillegg til den norske. Omkring 15 prosent av våre musikere er minoritetsspråklige. Uten at UNOF hadde jobbet målrettet med inkludering, fant vi at flere av våre orkestre rekrutterte mange fra minoritetsspråklige miljøer. En forklaring kan være at strykeorkestre er ganske like i mange land, og at mye av det klassiske musikkrepertoaret er internasjonalt. Her skiller kanskje strykeorkestre seg fra f.eks. musikkorps, som i større grad bygger på en tradisjon med norske særpreg.

Det betyr ikke at vi ikke har problemer med inkludering. Vi rekrutterer skjevt, med høy deltakelse fra barn og unge som kommer fra høyinntektsfamilier. Noen barn får ikke spille musikk fordi det er for dyrt. Det er noe dritt. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen barn som i husholdninger med «vedvarende lavinntekt» har økt fra fire prosent ved årtusenskiftet til over 10 prosent i 2016. Klassesamfunnet er ikke fargeblindt. Samtidig som flere blir fattige, øker også andelen med innvandrerbakgrunn blant de fattige. Nå har et flertall av dem som har «vedvarende lavinntekt» innvandrerbakgrunn. Slik var det ikke for noen få år siden. Men selv om mange av de fattige har innvandrerbakgrunn, blir det for enkelt å si at fattigdom er et innvandrerproblem.

For å motvirke at dårlig økonomi hindrer barn i å spille musikk, har vi laget støtteordningen «Orkester for alle». Her støtter vi barn i å delta på orkesterkurs i sommerferien. Vi betaler deler av deltakeravgiften for dem som ikke klarer å betale den selv. For en del barn har denne støtten gjort at de kan dra på sommerkurs med vennene sine, i stedet for å være den ene som må bli hjemme. Omkring ti prosent av alle deltakerne på våre sommerkurs får slik støtte, altså omtrent like stor andel som lever med «vedvarende lavinntekt».

Responsen vi har fått på denne ordningen viser at den trengs. Samtidig er den bare et plaster på såret. Vår lille støtteordning kan gi et lite pusterom til familier som strever, enten de er født i Norge eller i et annet land, men den gjør ikke noe med årsaken til problemet. Pengene vi fikk av Kulturdepartementet for å etablere ordningen for to år siden er brukt opp. Nå skraper vi sammen det vi kan for å finansiere den, men må bli stadig strengere med hvem som får støtte. Denne ordningen når bare de som allerede spiller i orkester. Alle de som aldri får begynt å spille er det vanskeligere å nå fram til. Samtidig er det dyrere å spille i orkester der kulturskoletilbudet er dårligere utbygd, som i Oslo øst. Terskelen er høyest der den burde vært lavest.

Kjøp av instrument er den første og største kneika for mange. En måte å senke terskelen på som vi har sett hjelper, er den statlige ordningen for tilskudd til kjøp av instrumenter for korps og orkestre. Vi håper at derfor at politikerne ikke faller for fristelsen til å tukle med den i forbindelse med regionreformen.

Vi er enig med Hovland i at det må gjøres noe drastisk for å øke bevilgningene til kulturaktiviteter for barn og ungdom. Det er helt nødvendig, men neppe tilstrekkelig, ettersom klasseskiller i kulturen gjenspeiler klasseskiller ellers. Skal vi gjøre noe med det, må vi snu utviklingen som gjør at stadig flere barn og unge lever i fattigdom. Det betyr at vi ikke bare trenger tiltak for å hjelpe de som er i denne situasjonen, men tiltak for å hindre at folk blir fattige. Å styrke finansieringen av kultur for barn og unge vil uansett være et viktig bidrag.

 

 


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!