Jeg kjenner bikkja til Vigdis Hjorth, en brun boxer med et springsteensk underbitt. Hun heter Emma. Emma Hjorth. Matmor har humor og vidd. Bikkjas navn er én ting; du skal ikke ha hørt mer enn ett foredrag med forfatterens skingrende begeistring for Brecht, rammende selvutlevering eller måten hun leser Wildenvey på som får alvorlige mennesker til å bryte ut i direkte humring, før du forstår at det knapt blir bedre. I år har hun vært på sitt beste igjen, ifølge kritikere boklister og prisjuryer. «Arv og miljø» toppet listene før jul og lå under et juletre nær deg. Men det hefter noe ved Vigdis Hjorth i 2016. En debatt har rammet henne.
Det viktigste ved forfatterskapet til forfattere generelt og Vigdis Hjort spesielt, er ikke hvordan de utleverer andre, men hvordan både selvforakt, satirisk forstillelse, terapeutiske forsøk, freudske bristebarndommer og litterær utforskelsestrang får dem til å framstille seg selv. Vigdis Hjorth har skrevet tett på mekanikere, professorer, alkohol, isolasjon, savn og eksistensiell tomhet og du skal bare ha lest to intervjuer for å finne likheter til livet. Herregud, for en tyn hun har fått siden 1980-tallet. Var det erotisk, var det helt på styr. Var kvinnen en drikkende mor, ble det moralsk hysteri. Vigdis Hjorth har representert en ny, frekk forfattertype i samtlige av årene fra voksenbokdebuten i 1986. Spesielt «Fransk åpning» (1992) fikk oppmerksomhet. Vigdis Hjorth har holdt sånn passe kjeft mellom bøkene. Ikke på litteraturfestivalene, der har hun vært et fyrverkeri. Heldigvis slukte hun ikke agnet da Aftenposten prøvde å shame henne i år.
Vi fikk en debatt om virkelighetslitteratur. Overmoden, selvsagt, all den tid selvframstillelsen har vært sentral i Karl Ove Knausgårds prosjekt. Kritiker Ingunn Økland åpnet ballet i sin anmeldelse med å nevne at hvis Vigdis Hjorth var jenta som blir rammet av seksuelt misbruk i romanen, har hun identifisert flere rundt seg. Det er lov å spørre.
Så landet det plutselig et begravelsesprogram på pulten til en kulturjournalist og det ble laget stor og stygg ståhei. Begravelsesprogrammet fra Vigdis Hjorths far ble holdt opp mot Vigdis Hjorths skildring av et slikt program i romanen. Det største etiske overtrampet i fjorårets bokhøst ble begått av en avis, ikke en romanforfatter.
Når ett lik blir forsøkt dratt ut av skapet, vil andre holde det med selskap. Geir Gulliksens ekskone skrev kronikk og tok debatten og vi har et par saker fra før der folk prøvde rettslig forføyning av romaner de kjente seg igjen i.
Oppsummert: Debatten kom på sporet igjen mot jul og det var sikkert en nødvendig runde om etikk i litteraturen – for offentligheten. De fleste forfatterene praktiserer dette daglig, og mer enn én kritiker mener det går utmerket godt å lese «Arv og miljø» uten å tenke på hvem Vigdis Hjort har gestaltert. Det har jeg tenkt å gjøre selv på nyåret. Det er noe gledesløst og livstrett over en leser som kun saumfarer en roman for å kjenne igjen noen og finne levende modeller.
Romanleseren må vite at de fleste forfattere er mye mer nådeløse mot seg sjøl enn andre. Norske forfattere skriver svartebøker over sin væren i verden, sin utilstrekkelighet, sine mangler, oppdemmede tilbøyeligheter. Dette vet jeg fordi jeg kjenner rimelig mange forfattere og pusler litt i faget sjøl. Hvorfor gjør de det? Slik en ingeniør planlegger en vei hen har lyst å kjøre på selv, tror forfattere at de er mennesker som andre, på godt og vondt, og prøver å ta ut folks smertepunkter i kunsten, skape gjenkjennelse og videre tenking. Romanen presenterer sjelden en løsning. Kunsten kan gjøre dette, ta utskjæringer av verden, forstørre dem og skape noe allmenngyldig. Man tager stoff fra livet og prøver å skape nytt liv i et nytt univers. Slik sympatiserer/antipatiserer vi med romanfigurer og veksler på hvem vi heier på. Kunsten skal rive i oss.
Les også: Hjorth snakker om sannheten
«Hvis jeg skulle skrive min historie, ville jeg kalt hovedpersonen for Vigdis Hjorth, ikke Bergljot», sa forfatteren av 32 bøker da hun ble intervjuet i forbindelse med Bokhandlerprisen. Videre: «Vi kan ikke la være å skrive om vanskelige temaer fordi noen kan lage slike koblinger. Men egentlig tror jeg ikke forfattere lar seg skremme. Det der er noe kritikere driver på med. Det skjer i avisene. Å prøve å dra slutninger om at det som skjer i en roman, må være forfatterens opplevelser, er feil måte å møte fiksjonsuniverset på.»
Det er kunstnerens fulle rett å avvise debatten på denne måten. Mange kritikere og kommentatorer har tatt det poenget, men den undersøkende journalistikken aksepterer ikke at kunsten kan være et parallelt univers til det virkelige livet.
I år var det Vigdis Hjorth, Tomas Espedal og Geir Gulliksen mye av debatten handlet om og jeg innbiller meg at alle skulle ønske debattene handlet om annet enn såkalte virkelige hendelser og levende modeller. Neste år er det noen andre som skal spørres og/eller mistenkes for å ha dratt levd liv inn i diktingen sin. Gud forby at Elena Ferrantes identitet blir avslørt. Da kan vi begynne å snakke virkelighetsdebatt. Ny bok kommer på norsk i mars og verdenspressen jakter på hvem dette er, men den alminnelige leseren er forhåpentligvis så betatt av fortellingen at all ståhei utenfor de to permene spiller liten rolle.
Mye av årets litteraturdekning hører hjemme i biografiene, selvbiografienes lange linjer og ettertidas litteraturhistorieskriving, ikke i nettavisenes tunge prusting etter noe juicy. Når pressen slipper bikkja løs på kunsten, må det også være et hode der som gjør at båndet ikke glir av halsen.
Velkommen til litteraturåret 2017, blanke ark og alt det der – og debatter om hva kunstverkene egentlig prøver å si om oss og vår tid.