Det var tidlig på julaften eller sent på lille julaften (jeg husker ikke helt) et sted i Groruddalen, et par år før vi selv fikk barn. Flybussen var smekkfull, og sjåføren forklarte at han bare hadde lov til å ta inn tre passasjerer til. For oss som satt bak i bussen, med kofferter på fanget, var det vanskelig å forstå at det overhodet var plass til flere folk om bord. En familie på seks og et ungt par sto på holdeplassen.
«Vi var her først», brølte familiefaren. Han var desperat. Det var kona også. Ungene så sjokkerte ut da det unge paret gikk forbi dem og inn på bussen. Familien sto igjen og vi kunne se fortvilelsen i øynene til mannen og høre hans brøl. Det ante oss at denne familien neppe kom seg hjem, eller hvor de nå skulle, til jul.
Kona og jeg var på vei til min familie i Nord-Norge, tror jeg. Vi hadde vært hos hennes familie på Vestlandet året før, og var strengt tatt på full fart inn i en sånn «annenhver jul her eller der»-tradisjon. Der og da bestemte vi oss i stedet for å skape våre egne tradisjoner basert på det vi ønsker oss mest, nemlig at julefreden skal senke seg.
Da vi noen år senere satte i gang med vårt livs kanskje mest ambisiøse prosjekt, å isolere og innrede en 100 år gammel låve i Sverige, var det nettopp med mål om å skape et rom for julehygge. «Festsalen» sto klar en lille julaften, og siden har vi spist vår julegrøt på låven. Der er den lille flokken vår samlet så ofte vi kan. Familien besøker vi når vi har god tid, gjerne til påske og sommer, og ellers tar vi imot besøk når det måtte passe. Men akkurat til jul har vi bestemt oss for ikke å stresse av gårde med pakker og kofferter. Vi vil være der vi senker skuldrene best.
Selvsagt kan vi ha litt hjemlengsel når jeg, nordlendingen, hører nydelige «Nordnorsk julesalme» eller når min kone, bergenseren, setter på julesanger med bergensdialekt som skjærer gjennom luften i de dype, svenske skoger. Men stort sett lengter vi bare tilbake til vår egen juletradisjon og plassen der vi fylles med ro.
Sånn håper jeg det er for dere alle også, at dere får akkurat den julen dere ønsker dere. Noen kan ikke se for seg noe annet enn storfamilien stivpyntet rundt juletreet. Andre vil kanskje bare krype opp i sofaen i pysjen for å se «Tre nøtter til Askepott» eller Donald Duck. Uansett kan du kanskje tenke litt på dem som ikke er så heldige, enten fordi de ikke har råd, mangler noen å feire med eller har fått planene ødelagt av en full flybuss.
Med ønske om en god fredag og riktig god og fredfull jul til alle lesere!