I Dagsavisen 28. februar skriver Ida Morén Strømsø i Spire at «norsk business ikke kan gå foran trengendes behov». Hun frykter at regjeringens ønske om tettere samarbeid med næringslivet i utviklingspolitikken vil føre til profittjag som overkjører lokalbefolkningene.
Å skape flere arbeidsplasser er viktig for økonomisk vekst som kan finansiere utdanning og helsetjenester i fremtiden. Men de kan ikke vedtas av politikere eller opprettes over bistandsbudsjettet. Jobbene må skapes i privat sektor og baseres på bærekraftige, lønnsomme forretningsmodeller.
Vi trenger ikke tvinge næringslivet til å investere i Afrika som er et fremvoksende marked. Stadig flere ser verdien av å investere i utviklingsland fordi det vil lønne seg på sikt. Næringslivets rolle i utviklingspolitikken er dermed ikke et spørsmål om tilstedeværelse eller om de skal ta ut profitt. Spørsmålet er hvordan vi kan legge til rette for at næringslivet fører med seg mest mulig utvikling.
Strømsø viser til Yaras gruveprosjekt i Etiopia som et «bekymringsverdig» eksempel. Jeg mener hun tar feil. Yara og andre selskaper vil uansett investere i slike prosjekter. Det som derimot gjør denne investeringen viktig, er at norske myndigheter, Yara og Utviklingsfondet (Spires moderorganisasjon) samarbeider om å etablere en yrkesskole i tilknytning til prosjektet. Istedenfor at Yara flyr inn arbeidskraft, kvalifiseres lokalbefolkningen til å arbeide i gruven. De får jobb, inntekt og kompetanse.
Vi stiller strenge krav til norsk næringsliv om anstendige lønninger og trygghet i jobben. Verken utviklingslandene eller debatten om utviklingspolitikk er tjent med karikerte fremstillinger av næringslivet som hensynsløs profittjeger. Det trenger ikke være noen motsetning mellom en bedrifts kommersielle mål og våre utviklingspolitiske mål. Tvert imot. Hvis vi lykkes med å støtte utviklingsland og lokalsamfunn til å ta imot investeringene fra næringslivet, bidrar vi til å skape arbeidsplasser. Det er utvikling på sitt beste.