Fredag er etter alt å dømme Børge Brendes siste dag som utenriksminister. Hans arrogante uttalelser om Nobelprisen til ICAN, samt et famøst intervju med NRK-programmet Uriks, viser med all tydelighet at det ikke er noe stort tap for norsk politikk at Brende nå forsvinner til World Economic Forum. Brende brukte sin svanesang som statsråd til å bekrefte at han har latt norske interesser gå på bekostning av norske verdier ved flere viktige korsveier.
Men nå er det tid for å se framover. Brendes avgang gir også muligheter til å tenke nytt om norsk utenrikspolitikk. Spekulasjonene hittil går på at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide blir den første kvinnen i denne posisjonen. Det blir i så fall spennende å se hvilken linje hun legger seg på. Lite tyder på at hun kommer til å skille seg nevneverdig fra den politikken Brende har stått for.
En slik rokade kan åpne for at posten som europaminister legges ned ved at mannen som for tida bekler denne merkelige konstruksjonen av en posisjon, Frank Bakke-Jensen, blir forsvarsminister. I så fall bør statsminister Erna Solberg benytte anledningen til å rette opp en grov feil. Nemlig å igjen oppnevne en bistandsminister. Denne posten ble kuttet ut da de blå og mørkeblå overtok i 2013.
Spaltist Maren Sæbø har pekt på at «en bistandsminister handler ikke bare om bistand. Posten gir en minister et spesielt ansvar for store deler av verden som ligger bortenfor våre tradisjonelle samarbeidsland, den følger opp Norges rolle i en rekke internasjonale fora og organisasjoner».
Dersom regjeringen skal kunne forvente å bli tatt på alvor med retorikken om å «hjelpe dem der de er», er det minste Solberg kan gjøre å utnevne en kompetent statsråd på bistandsfeltet som kan jobbe målrettet med å bekjempe fattigdom og de andre bakenforliggende årsakene til migrasjonskrisen, ikke minst i Afrika. Vi forventer at statsministeren evner å se dette innlysende poenget.