Vis bildetekst
Foto: ISTOCK.COM

Vi, sysselsetterne

Vi stapper våre egne behov for opplevelser ned i halsen på unga våre. God tur!

west

Da var det tid for dassruller, kalendere og kransekaker igjen. For hvordan skal man ellers få sett terroren i Auschwitz? Eller spilt tuba i Los Angeles? Eller sett en ekte geit? Eller spilt håndball i en hall langt borte?

En dag denne uka henta jeg guttungen i skolegården. Klokka var prikk 17 og jeg var sistemann ut. Pjokken sto og sparket ballen mot mål i ballbingen i mørket. Han hadde vært på skolen siden halv ni.

Åtte og en halv time, det er lenge for de små. Åtte og en halv time med utfordrende skolearbeid, forvirrende tall og bokstaver, en uendelighet av en verden å lære om, før man skal hoppe, løpe, spille, jage, mase, herje, krangle, henge, slenge, slåss, leke, tulle i timevis. Uten pause.

Prøv dette tempoet sjøl, voksne. Dere hadde gått til klubblederen på jobben og sagt STOPP – dette er galskap. Særlig når du hadde fått vite at du etter hoppe, løpe, spille, jage, mase, herje, krangle, henge, slenge, slåss, leke, tulle på voksenvis må jobbe kvelden også.

– Skal vi noe i dag pappa?

Sa guttungen. Det var ikke et forventningsfullt «skal vi noe». Han er sju og aner sjelden om det er mandag eller fredag, han vet egentlig aldri hva som er på trappene. Men han vet at det ofte er noe også etter skolen. Nei, det var et «skal vi noe» som uttrykte at han håpet at det ikke var noe. Ikke fotball, ikke dans, ikke besøk, ikke bursdag, ikke teater. Han håpet på ikke noe.

Hva har dette med doruller å gjøre? Det har med pakkinga av ungenes liv å gjøre. Denne uka har først Sanitetskvinnene og så Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG) problematisert de mange og hysteriske innsamlingsdugnadene som hoper seg opp hver høst. For til våren skal podene på klassetur eller på tur med korpset, speideren, fotballen, håndballen eller hvilken som helst annen syssel og gjerne et par av dem. Det må derfor selges veldig mange doruller for å finansiere fly og hotell. Det åpenbare problemet er selvsagt at de som sliter med å betale 4.000 kroner for en pall som triples i verdi når det selges videre også er ressurssvake når det gjelder å besitte bil og nettverk. Terskelen er blitt høy, advares det. Dette er en viktig diskusjon.

Men kanskje er ikke hovedproblemet finansieringskildene. «Jeg synes skolene burde kutte ut alt som heter skoleturer», sier Gunn Iren Müller i FUG. Det er klokt, det er den rette enden å begynne i. «Alt engasjementet og entusiasmen som foreldre legger ned i dugnadsarbeid bør heller brukes på lavterskeltilbud som spillkvelder eller andre aktiviteter som foreldra drar i gang». Hør, hør!

Vi sysselsetter unga våre i hjel. Enten det er på ettermiddagen, i helgene eller i vår iver etter å sende dem på tur. Hvem sine behov og instinkter er det vi egentlig tar hensyn til når vi prakker på venner og bekjente dopapir til ut 2025, tørr kransekake eller hjemmesnekra kalendere? Tur med klubben eller klassen var før en bonus. Nå er det obligatorisk, en forventning. Ikke som belønning, mer som avlønning. Og skulle vi komme til å tenke på at vi som foreldre ikke bare skal sysselsette, men også oppdra, stimulerer vi også til opplevelsesmønstre som heller ikke er særlig bærekraftige.

– Nei. Vi skal ikke noe. Vi skal bare hjem.

– Yess, sa han, og sparket den frosne ballen i mål med de litt for store vinterstøvlene.

 


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!