Hva sier grisen? Hva sier bjørnen? På kveldene før leggetid er det spennende å se i boka som har bilder av alle verdens dyr. Det blir ekstra morsomt når vi kan synge litt også. Kanskje «Bjørnen sover» eller «Dyrene i Afrika» er tingen i kveld? Elefanten som er skogens brannkonstabel, hun som framstår som en spektakulær blanding av et levende vesen og et brannslukningsapparat, vekker lys i øynene. Så utrolig heldig jeg er som får lov til å ta del i en liten persons begeistrede oppdagelse av verden.
Jeg lurer på hvordan han hadde reagert hvis jeg fortalte at mange av dyrene vi synger om faktisk kan bli borte. Hva hvis jeg også fortalte at det er vår skyld? Må vi skrive om «Dyrene i Afrika» fordi mamma og pappa ikke klarte å begrense seg?
Varslene om at vi må endre måten vi lever på kommer med stadig kortere mellomrom. Konsekvensene av livsførselen vår, der vi tillater oss det aller meste, der vi ser på det som vår rett til å boltre oss så lenge vi har betalt for det, er så dramatiske at det er vanskelig å forholde seg til dem. Det er kanskje en slags misforstått beskyttelsesmekanisme som gjør at vi unnlater å ta innover oss at vi står midt oppi en krise. Det er liksom litt enklere å diskutere barnehagehenting og å hisse seg opp over Halloween-feiring enn å bore inn i det som virkelig smerter.
Nettaviser, nye overskrifter og nye temaer å bry seg om. Tirsdag kom saken som slo lufta ut av meg: Fra 1970 til 2014 har antall pattedyr, fugler, fisk, reptiler og amfibier gått ned med 60 prosent, ifølge WWF Verdens naturfond. Hadde vi sett en lignende nedgang i menneskepopulasjonen ville det tilsvart en fullstendig tømming av Nord- og Sør-Amerika, Europa, Afrika, Kina og Oceania. Vi er med andre ord i full gang med å tømme verden for dyr.
Dette skjer fordi vi ødelegger dyrenes leveområder, det jaktes og fanges for mye, i tillegg til at forurensning og klimaendringer ødelegger en rekke arters livsgrunnlag. Vi spiser, bygger og herjer oss til en masseutryddelse. Strengt tatt er det ingen overraskelse. WWF kommer med denne typen rapporter annethvert år. Vi vet at truede dyrearter er en økende bekymring. Vi vet at biedød kan ødelegge hele planeten vår. Selv tap av de små delene av et økosystem kan sette alt ut av balanse. Vi vet at fjellgorillaer, delfiner og isbjørner er i fare. Så har vi kanskje lest at det går litt bedre for pandaen, men likevel. Situasjonen er mer dramatisk enn noen gang. Noe må skje. WWF krever en «Parisavtale» for artsmangfoldet. Vern av naturen må få like høy status som klimaspørsmålet i det offentlige ordskiftet, mener de. Det har de helt rett i. Men et nytt dokument og nye løfter betyr ingen faktisk endring.
Nedgangen i antall arter er størst i Sør-Amerika. I Norge ser vi mesteparten av endringene i havet og på Svalbard. Det kan gjøre at WWFs rapport ikke virker så dramatisk her hos oss. Vi ser ikke så tydelig hvor mye som blir borte. Det betyr ikke at vi skal slå oss til ro. Det er ikke bare folk langt unna oss, som har fått det for seg at kroppsdeler fra neshorn og tiger er bra for helsa, som truer dyremangfoldet. 60 prosent av avskogingen i Amazonas kommer av at områder gjøres om til beitemark for kveg. Dyrking av blant annet sukkerrør, soyabønner og palmeolje har ført til avskoging av 40 prosent av verdens skoger, ifølge WWF.
At politikerne må ta ansvar er selvsagt. Lag gjerne en ny Parisavtale. Men for å presse gjennom en faktisk endring må engasjementet betydelig opp hos oss alle. Hvis vi ønsker å endre utviklingen må vi stemme fram politikere som faktisk tør å initiere tøffe tiltak. Da kan vi ikke hyle etter gulrot når pisken er det mest egnede redskapet.
Se for deg at du sitter på T-banen og en eldre person som er dårlig til beins kommer på. Det er egentlig sitteplasser til ganske mange, men flere av medpassasjerene dine har valgt å sitte bredbeint, med vesker og handleposer ved siden av seg i setet. Den eldre personen må stå og holde seg fast mens T-banen kjører i svingete tunneler. Bryr du deg, eller fortsetter du å se ned i mobiltelefonen?
Mest sannsynlig vil noen av passasjerene reagere og flytte veska eller handleposen sin. I hvert fall i møte med strenge blikk fra andre. Man er da ikke helt egoist heller. Det er tross alt plass til oss alle.
Å avgi plass kan være greit for en enkelt T-banetur. Vi har atskillig vanskeligere for å begrense oss i et større bilde. Når neste års ferie skal planlegges, eller når en rumlende mage tolkes som et ønske om biff eller sukker. Vår «fordi-jeg-fortjener-det»-holdning er vår egen verste fiende.
«Vi går i søvne mot et stup», sa Mike Barrett, direktør for vitenskap og bevaring i WWF Storbritannia, til The Guardian denne uka. Hvor dyp søvnen er for hver enkelt av oss er usikkert. Mange av oss er våkne, men velger å lukke igjen øynene, enten i frykt for endringene man må gjøre i eget liv, eller med overbevisningen om at det ikke nytter uansett. Selv har jeg myst lenge. Da er det vanskelig å se barnet sitt ordentlig i øynene. Og speilbildet har lenge sett mye bedre ut enn det egentlig er.