Barn skal ha det bra fordi de er barn. Det er en grunnverdi vi alle deler, så det trenger vi ikke diskutere. I tillegg har vi i dag overflod av data og erfaringer i over hundre år som sier at en trygg og forsvarlig oppvekst er en meget lønnsom investering.
Det trengs ikke mer penger til å finansiere bemanningsnormen i barnehagene, mener kunnskapsminister Jan Tore Sanner. Normen som nylig ble vedtatt av Stortinget er maksimum tre barn under tre år pr voksen, og minimum seks barn over tre år pr voksen og det følger altså ingen penger med. Bakgrunnen for gjerrigheten er at landsgjennomsnittet viser at normen allerede er oppfylt. Gjennomsnittsberegninger er en farlig sport dersom den brukes til å dokumentere virkeligheten. Fordi det viser seg at hele 106 kommuner ikke har oppfylt normen, og siden den bare dekker opp for normal arbeidstid og ikke hele åpningstiden er alle tilgjengelige voksne sammen med barna i bare 1–3 timer pr dag, ifølge Dagsavisen. Årsaken er tiden som går med til rapportskriving, planleggingsmøter, pauser og foreldresamtaler.
Regjeringen foreslo i fjor høst at antall voksne med barnehagelærerutdanning skulle økes fra 38 % til 44 %. Det betyr ifølge enkel regning at 56 % av de voksne kan være uten relevant utdanning. Til sammenligning er det allmenn enighet om at det bør være 100 % utdannede lærere i skolen. I dag er det 95,6 % som har lærerutdanning.
Spørsmålet er hvorfor barnehagen ikke vurderes som å være særlig viktig sammenlignet med skolen. Kan det ha sammenheng med det historiske synet at barnehagen bare skulle passe på barna mens foreldrene var på arbeid. De voksne ble den gang kalt barnehagetanter. Ordet barnehage reflekterer strengt tatt dette synet. Barnet vokser seg høyt som en plante, bare det får næring og vann. Tankesmien Civitas leder har bidratt til dette synet på sin måte. I Dagbladet-portrettet den 8. mars 2014 foretok hun en tabloid oppsummering av sitt syn på et av de mest ekspansive og nyskapende forskningsområder vi har sett i moderne tid: barns tidlige utvikling. Hun skjønte ikke at statsråder tar foreldreperm for disse babyene som «strengt tatt bare spiser, skriker og sover».
Det ekspansive og nyskapende forskningsområdet kognitiv nevrovitenskap hadde vært virksomt i mer enn to tiår uten å komme Civita for øre. Den hadde gitt oss kunnskap om barns utvikling som vi ikke hadde for en generasjon siden. Barnepsykologen og forskeren Åse Gruda Skard kjempet riktignok for barnas egenart og rett til å være barn på 1950–1970-tallet uten den kunnskapen vi har i dag, men dagens politikere har ingen grunn til å unnlate å satse på barnas kognitive og sosiale utvikling. Mor Åse visste at begge deler henger sammen og er avhengig av tett, stimulerende omsorg. I tillegg forteller den nye kognitive nevrovitenskapen oss at hjernen hos små barn utvikler seg som følge av erfaringer med 250.000 nye oppkoblinger i hjernen pr time hos tre-åringene. Det nyfødte barnet kommer til verden med et storslagent genetisk program og potensialer for utrolige ferdigheter; men vi må utløse dem ved å være der!
Den verdensberømte språk- og hjerneforsker innen dette området, Andrew Meltzoff, filmet fedre som rakte tunge til nyfødte babyer, og det store flertallet blant babyene rakte tunge tilbake. Han slo seg til slutt ned på fødeavdelingen og den yngste babyen han fikk til å rekke tunge tilbake, var 42 minutter gammel. Strengt tatt hadde babyen hverken rukket å spise, bæsje, skrike, eller sove. Den måtte se seg om og hilse på folket først. Det var på bakgrunn av denne kunnskapen at vi for å vekke til diskusjon foreslo at barnehagene skulle hete «Kommunal Avdeling for Hjernebygging» og i samme slengen omdøpte vi barnevernet til «Barnehjernevernet».
Og da er vi ved sakens kjerne. Barnehagene bygger barnas hjerne og denne byggeplassen bestemmer hvordan det skal gå med barnet senere i livet. Likevel avspises barnehagene med én voksen på tre småbarn og én voksen på seks litt større barn. Én voksen, som kanskje ikke har utdannelse engang, skal utvikle hjernen på tre barn der 250.000 nye nervebaner skal kobles opp riktig. Og én person, fremdeles kanskje uten utdanning, skal hjelpe, støtte, trøste og lære seks barn i trassalderen. Barnehjernen er aldri av eller på. Den er bare på, også under søvn da hjernen ordner og lagrer dagens oppkoblinger. Den menneskelige delen av disse skjer under veiledning av «montører» med ulik bakgrunn. Dersom de voksne på grunn av bemanningsnormene blir få, vil mye av hjernebyggingen overlates til barna alene, med meget forskjellig montør-praksis.
Tittelen på den nå 18 år gamle boka til den samme Meltzoff i samarbeid med Alison Gopnik og Patricia Kuhl er «The scientist in the crib». Den burde trigge nysgjerrigheten hos både kunnskapsministeren og alle andre barneinteresserte politikere. Tittelen peker med stor nøyaktighet på hva som foregår i barnevogna. Avansert forskning. Og som all annen forskning trengs gode rammebetingelser og kompetente veiledere. Boken finnes på norsk (Pedagogisk Forum, 2002). Det er derfor forstemmende at man ikke ser verdien i å investere i avdelingene for hjernebygging. I stedet ser man barna som en utgiftspost til tross for nobelprisvinneren i økonomi James Heckmans overbevisende kalkyler over den enorme avkastningen man kan ta ut ved å investere tidlig i barnas hjerner. For sikkerhets skyld vil vi understreke at barnets sosiale utvikling er et hovedoppdrag for barnehagen som vi slutter oss til. Og sosial kompetanse er også lagret i hjernen, sammen med trygghet, glede, livslyst og lærelyst. It’s all in the head!
Det følger ingen penger med økningen i bemanningsnormen, sier statsråden. Vi sprøyter heller penger inn i veibygging, krigsmateriell og stortingsgarasjer. Om 20 år vil vi si at vi hadde kunnskapen, vi hadde pengene men vi brukte ikke muligheten.